Forskjell mellom versjoner av «Bystyret»

Linje 11: Linje 11:
  
 
==== Historikk ====
 
==== Historikk ====
Det kommunale selvstyret ble innført ved de såkalte formannskapslovene av 1837, én lov for landkommunene og én for byene. Forut for dette ble kommunene styrt av statens embetsmenn. I byene ble disse embetsmennene kalt [[magistraten]]. I Christiania bestod magistraten av en borgermester og to rådmenn. I hovedstaden og andre norske byer var det likevel slik at byens ledende borgere, [[De 12 eligerede menn (borgerrepresentantene)|«de eligerede mænd»]] som ble valgt av borgerforsamlingen fra 1730, kom sammen for å drøfte felles anliggender. Ofte fikk disse forsamlingene en rådgivende funksjon overfor magistraten. Etter at Grunnloven av 1814 hadde banet vei for Stortinget og utviklingen av et demokratisk styresett på riksplanet, ble kravet om folkestyre også på lokalplanet stadig sterkere. Dette resulterte i formannskapslovene av 1837. De bestemte bl.a. at ethvert herred og enhver bykommune skulle ha et formannskap og et representantskap, der medlemmene var valgt av urvelgerne ved særskilte valg.
+
Det kommunale selvstyret ble innført ved de såkalte formannskapslovene av 1837, én lov for landkommunene og én for byene. Forut for dette ble kommunene styrt av statens embetsmenn. I byene ble disse embetsmennene kalt [[magistraten]]. I Christiania bestod magistraten av en borgermester og to rådmenn. I hovedstaden og andre norske byer var det likevel slik at byens ledende borgere, [[De 12 eligerede menn (borgerrepresentantene)|«de eligerede mænd»]] som ble valgt av borgerforsamlingen fra 1730, kom sammen for å drøfte felles anliggender. Ofte fikk disse forsamlingene en rådgivende funksjon overfor magistraten. Etter at Grunnloven av 1814 hadde banet vei for Stortinget og utviklingen av et demokratisk styresett på riksplanet, ble kravet om folkestyre også på lokalplanet stadig sterkere. Dette resulterte i formannskapslovene av 1837. De bestemte bl.a. at ethvert herred og enhver bykommune skulle ha et formannskap og et representantskap, der medlemmene var valgt av urvelgerne ved særskilte [[valg]].
  
 
''Representantskapet'' (fra 1921 bystyret) skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Valgene gjaldt for fire år av gangen, men ordnet slik at halvparten av medlemmene gikk ut hvert annet år. Representantskapet i hovedstaden startet med 36 medlemmer og formannskapet med 12, slik at det samlede bystyre talte 48 medlemmer. Etter lovteksten var formannskapet tenkt som det egentlige styringsorgan. Representantskapet skulle bare forelegges saker av stor viktighet: Bevilgning av penger til kommunale lønninger, vedtak om nye kommunale tiltak og kommunens kjøp og salg av eiendommer. Men representantskapet fikk ikke det samlede kommunale budsjett til behandling før etter mange års tautrekking mellom de to kommunale organer om denne viktige beslutningsmyndighet: 1864 vedtok formannskapet å forelegge for representantskapet poster på budsjettet som ikke var nevnt i loven. Dette skapte presedens for de etterfølgende år. Saksgangen ble påbudt ved skatteloven som trådte i kraft i 1884.
 
''Representantskapet'' (fra 1921 bystyret) skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Valgene gjaldt for fire år av gangen, men ordnet slik at halvparten av medlemmene gikk ut hvert annet år. Representantskapet i hovedstaden startet med 36 medlemmer og formannskapet med 12, slik at det samlede bystyre talte 48 medlemmer. Etter lovteksten var formannskapet tenkt som det egentlige styringsorgan. Representantskapet skulle bare forelegges saker av stor viktighet: Bevilgning av penger til kommunale lønninger, vedtak om nye kommunale tiltak og kommunens kjøp og salg av eiendommer. Men representantskapet fikk ikke det samlede kommunale budsjett til behandling før etter mange års tautrekking mellom de to kommunale organer om denne viktige beslutningsmyndighet: 1864 vedtok formannskapet å forelegge for representantskapet poster på budsjettet som ikke var nevnt i loven. Dette skapte presedens for de etterfølgende år. Saksgangen ble påbudt ved skatteloven som trådte i kraft i 1884.

Revisjonen fra 6. apr. 2021 kl. 11:55

Bystyret, Oslo kommunes høyeste beslutningsmyndighet. Bystyret består av 59 medlemmer, som velges hvert fjerde år. Bystyrets sterkeste styringsmiddel er retten til å bevilge penger – først og fremst gjennom den årlige budsjettbehandling – og retten til å pålegge innbyggerne kommunale skatter og avgifter, innenfor lovrammer som Stortinget trekker opp. Kommunestyreloven bestemmer at kommunestyret (bystyret) skjøtter kommunens anliggender, så sant ikke lovverket legger avgjørelsen til andre kommunale organer. Direkte under Bystyret ligger de tre ombudene Elev- og lærlingombudet, Mobbeombudet og Personvernombudet.

Organisering og oppgaver

Før nytt styringssystem ble innført i Oslo i 1986, var formannskapet det sentrale organ i kommunen. Det hadde avgjørelsesmyndigheten i mange saker, og det avgav innstilling til bystyret i alle saker som bystyret skulle avgjøre. Formannskapet ble beholdt i de første årene med den nye byrådsordningen; det behandlet da saker som etter loven skulle behandles der.

Alle saker som byrådet fremmer til avgjørelse i bystyret, blir først behandlet av en bystyrekomité, som deretter legger saken frem for bystyret i en egen innstilling i forhold til byrådets innstilling.

Ut over visse beløpsgrenser må bystyret avgjøre kommunens kjøp, salg, makeskifte og pantsetting av eiendom. Bare bystyret kan fastsette kommunale avgifter og priser, opprette nye stillinger eller vedta at kommunen skal oppta lån eller gi lånegarantier for andre låneopptak.

Ut over de saker som bystyret må behandle, kan medlemmene ta opp aktuelle saker som naturlig hører inn under bystyrets virkeområde. Disse sakene fremmes på møtene som interpellasjoner, grunngitte spørsmål og spørsmål. Møtene blir alltid kunngjort på forhånd, er åpne for publikum og sendes som regel direkte i radio og på nett. Saksdokumentene er offentlige og legges ut til gjennomsyn i Rådhuset før møtet. Bystyret kan gjøre vedtak når minst halvparten av medlemmene er til stede.

Historikk

Det kommunale selvstyret ble innført ved de såkalte formannskapslovene av 1837, én lov for landkommunene og én for byene. Forut for dette ble kommunene styrt av statens embetsmenn. I byene ble disse embetsmennene kalt magistraten. I Christiania bestod magistraten av en borgermester og to rådmenn. I hovedstaden og andre norske byer var det likevel slik at byens ledende borgere, «de eligerede mænd» som ble valgt av borgerforsamlingen fra 1730, kom sammen for å drøfte felles anliggender. Ofte fikk disse forsamlingene en rådgivende funksjon overfor magistraten. Etter at Grunnloven av 1814 hadde banet vei for Stortinget og utviklingen av et demokratisk styresett på riksplanet, ble kravet om folkestyre også på lokalplanet stadig sterkere. Dette resulterte i formannskapslovene av 1837. De bestemte bl.a. at ethvert herred og enhver bykommune skulle ha et formannskap og et representantskap, der medlemmene var valgt av urvelgerne ved særskilte valg.

Representantskapet (fra 1921 bystyret) skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Valgene gjaldt for fire år av gangen, men ordnet slik at halvparten av medlemmene gikk ut hvert annet år. Representantskapet i hovedstaden startet med 36 medlemmer og formannskapet med 12, slik at det samlede bystyre talte 48 medlemmer. Etter lovteksten var formannskapet tenkt som det egentlige styringsorgan. Representantskapet skulle bare forelegges saker av stor viktighet: Bevilgning av penger til kommunale lønninger, vedtak om nye kommunale tiltak og kommunens kjøp og salg av eiendommer. Men representantskapet fikk ikke det samlede kommunale budsjett til behandling før etter mange års tautrekking mellom de to kommunale organer om denne viktige beslutningsmyndighet: 1864 vedtok formannskapet å forelegge for representantskapet poster på budsjettet som ikke var nevnt i loven. Dette skapte presedens for de etterfølgende år. Saksgangen ble påbudt ved skatteloven som trådte i kraft i 1884.

Tallet på medlemmer av representantskap og formannskap ble utvidet i 1880-årene. 1896 kom en lov som bestemte at medlemmene til formannskapet og representantskapet skulle velges under ett, og at formannskapets medlemmer (21) skulle velges av og blant bystyrets medlemmer (84).

Funksjonstiden for bystyre og formannskap var tre år fram til den annen verdenskrig.

I 1956 fikk Oslo bystyre 85 medlemmer for å sikre at voteringene ikke kunne føre til stemmelikhet mellom to forslag. I 1991 ble medlemstallet redusert til 59. BBu

BYSTYRETS SAMMENSETNING

Parti 1898 1901 1904 1907            1910          1913          1916           1919        1922           1925           1928
Arbeiderpartiet 14 23 27 31 36 42 35 33 33 42
Høyre1,2 42 48 47 451 38 35 35 462 402 412 402
Venstre 32 16 11 10 8 8 5 3 1 0 2
Frisinnede Venstre2 6 5 2 2 2 2 2
Sosialdemokratene 8 7
Avholdspartiet 3 2 2 2 1 23 23
Andre 74 45 16 17
Totalt 84 84 84 84 84 84 84 84 84 84 84

1 1907: Høire, Den liberale vælgerforening og Næringspartiet

2 1919, 1922, 1925 og 1928: Høyre og Frisinnede

3 Kristent Avholdsparti

4 Demokratiske Arbeiderorganisation

5 2 Demokratisk arbeiderorganisasjon, 2 Kvinnestemmerettsforbundet

6 Uavhengig

7 Kommunistene

Parti 1931 1934 1937 1945 1947 1951 1955 1959 1963 1967
Arbeiderpartiet 41 43 45 37 31 35 36 39 39 37
Høyre 39 35 35 22 32 33 35 35 35 33
Venstre 3 3 2 2 4 5 4 4 3 4
Kristelig Folkeparti 2 10 6 5 5 4 3 4
Kommunistene 0 0 0 13 11 6 5 3 1 0
Sosialistisk Folkeparti 4 6
Andre 11 32 13
Totalt 84 84 84 84 84 84 85 85 85 85

1 Frisinnede Folkeparti

2 Nasjonal Fellesliste

3 Senterpartiet

Parti 1971 1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007
Arbeiderpartiet 35 34 30 31 27 19 20 16 15 18
Høyre 31 35 38 33 29 20 17 18 15 16
Sosialistisk Venstreparti 71 5 5 6 6 9 4 8 12 6
Fremskrittspartiet 12 4 8 16 5 13 10 10 9
Kristelig Folkeparti 5 6 4 3 3 2 2 3 2 2
Venstre 3 1 3 2 23 0 2 2 3 5
Senterpartiet 2 1 0 0 0 1 0 0 0 0
Rød Valgallianse 1 1 2 2 2 1 2 2 3
Andre 24 15 16
Totalt 85 85 85 85 85 59 59 59 59 59

1 Sosialistisk Folkeparti

2 Stilte som Anders Langes Parti i fellesliste med Norges Demokratiske Parti

3 Fellesliste V/DLF

4 1 natur- og miljølisten, 1 Venstresosialistisk enhetsliste

5 Det liberale Folkepartiet

6 Pensjonistpartiet

Parti 2011 2015 2019
Arbeiderpartiet 20 20 12
Høyre 22 19 15
Sosialistisk Venstreparti 4 3 6
Fremskrittspartiet 4 4 3
Kristelig Folkeparti 1 1 1
Venstre 5 4 4
Rødt 2 3 4
Miljøpartiet De Grønne 1 5 9
Senterpartiet 0 0 1
Folkeaksjonen Nei

til mer bompenger

- - 4
Totalt 59 59 59

Se også valgresultater ved kommunevalg.