Kinodrift
Kinodrift. Oslos - og landets - første kino åpnet 1. november 1904 i Stortingsgata 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover Kinematograf-Teatret, og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen.
Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på «Cirkus Varieté» i Cirkusbygningen på Tivoli 6. april 1896. Med sitt Bioskop, et kamera- og fremviserpatent, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky 9 korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder jevnlig vist i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på Dovrehallen og Eldorado, men også ved egne filmforestillinger i Turnhallen, Brødrene Hals’ konsertlokale og Calmeyergatens Misjonshus.
Bak Kinematograf-Teatrets åpning i 1904 stod en norske filial av AB Svenska Kinematografen i Göteborg hvor Sveriges første permanente kino var kommet i 1902. Men direktøren N. E. Sterner ansatte den unge kontoristen Hugo Hermansen, og han kjøpte svenskene ut av Kinematograf-Teatret. En bølge av kinoetableringer fulgte, med blant annet Theatre Amusant i Karl Johans gate 41 og Fata Morgana i Linaaes gate 1. Det var ikke store investeringer som skulle til, men lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et blendet butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg, for sikkerhets skyld. Selve filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på den flimrende filmen spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier til handlingen. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo. Hugo Hermansen ble en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden», direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og kjent som «kong Hermansen av Stortingsgaten».
I 1913 hadde antall kinoer økt til 22. Stortingsgata var blitt byens kinostrøk nummer én. I tillegg til Kinematograf-Theatret fantes nå Kosmorama i nr. 4, National (fra 1915 Boulevardteatret) i nr. 12, Bio-Kino i nr. 14 og Cordial i nr. 16, foruten Cirkus Verdensteater i Cirkusbygningen inne på Tivoli like ved. Rett over Eidsvolls plass lå Bull’s kinematograf i Karl Johans gate 33. I Akersgata 16 lå Alhambra, og bortover Torggata fant man Verdensspeilet i nr. 9 og Eldorado i nr. 11. Ellers var det Casino i Pløens gate 4, Norge i Badstugata 1 og Kristiania Kinematograftheater» i Torggata 26. I Storgata lå Edison-Biografen i nr. 20 og Olympia i nr. 26, og i Brugata lå Folkekinematografen i nr. 1, Kronen i nr. 8 og Central i nr. 12. Grønlands Verdenstheater lå i Grønland 7. På Grünerløkka hadde man Grünerløkkens Verdenstheater i Olaf Ryes plass 11 og Biorama i Seilduksgata 17. Lengst vekk fra sentrum lå Folkvang i Maridalsveien 153 på Sagene. Kinoenes beliggenhet viser at filmen i stor grad var en folkelig forlystelse.
Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komitéen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komitéen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.
Den første kommunale kinoen i Oslo var Rosenborg Teater i Bogstadveien 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i Westend kino i Handelsbygningen på Drammensveien (nå Henrik Ibsens gate 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med driften av kun to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige Frogner kino i Frognerveien 30, og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet Oslo kinematografer, en ordning som kom til å vare til 2013.
Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På Majorstuen ble først Kino-Palæet og senere Colosseum bygd langs kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok aksjemajoriteten og driften av de to kinoene.
Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter hvert som man kunne åpne nye kinoer rundt i byen, ble de fleste av de gamle kinoene nedlagt. De nye var Frogner (1926), Soria Moria (1928), Casino (1928), Saga (1934), Verdensteatret (1935), Nye Rosenborg (1937), Scala (1937), Jarlen (1938), Klingenberg (1938), Gimle (1939) og Ringen (1939). Etter ombygging kunne Eldorado gjenåpnes i 1929 som landets første lydfilmkino. Sentrum var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Ved krigens utbrudd var det bare få av de gamle, opprinnelig private kinolokalene som var i bruk: Boulevardteatret, Palassteatret, Parkteatret, Victoria og Eldorado.
Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det 11 private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens Nordstrand, Sinsen og Ullevål ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det reist nye kommunale kinoer ute i bydelene: Symra (1965) på Lambertseter, Edda (1967) på Kalbakken og Stovner Amfi (1976).
Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet Kino-Palæet (1964), Sinsen (1964), Ullevål (1964), Nordstrand (1965), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av hjemmevideoen, og de store kinolokalene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser, ombygging og nybygging. Nedlagt ble Palassteatret (1982), Carl Johan-teatret (1982), Victoria (1983), Edda (1997), Ringen (1988), Jarlen (1988), Sentrum (1988) og Parkteatret (1991). Det Norske Teatret var i ferd med å flytte i eget hus, og lokalet i Stortingsgata 16 kunne ombygges til Filmteatret (1985). Viktigst i denne prosessen var satsningen på kinosentermodellen, hvor store lokaler deles opp i mindre saler eller hvor nye saler bygges i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum gis et mer variert filmtilbud. Saga kino var først ute (1981), og den ubetingete suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler lagt til den opprinnelige. Sentrene Felix på Aker brygge (1989) og Vika (1997) ved Oslo Konserthus kom til. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva angår teknikk og komfort. Eldorado kino ble nedlagt i 2012, mens nye Ringen kino og Odeon Oslo kom til i henholdsvis 2008 og 2018.
Oslo Kino AS, tidligere aksjeselskap som eier og driver de fleste kinoene i Oslo. Etablert 1926, het frem til 25. juni 2007 Oslo Kinematografer. Selskapet var opprinnelig kommunalt og hadde monopol på kinovisning i Oslo, men ble i 1997 omgjort til aksjeselskap. Oslo Kino har 9 visningssteder med til sammen 33 saler. I sentrum ligger Klingenberg (4 saler), Saga (6), Eldorado (5), Vika (4) og Felix (2), mens Colosseum (4) ligger på Majorstuen, Ringen (6) øverst på Grünerløkka, Gimle i Bygdøy allé og Symra på Lambertseter (sistnevnte er 2010 under ombygging). Oslo Kino overtok i 2010 selskapet Norsk Kinodrift AS. – Direktører, se tabell.
Historikk. I 1918 benyttet kommunene seg av sin rett etter kinoloven av 1913 til å vise kinematografbilleder offentlig. I 1925 vedtok bystyret at kinodriften i Oslo helt og holdent skulle være kommunal, og Oslo Kinematografer startet 1. jan. 1926 etter at kommunaliseringen av oslokinoene var gjennomført. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av bl.a. Folketeatret, Vigelandsmuseet, Munchmuseet, Oslo Konserthus og Tåsen aldershjem. Etter vedtak i bystyret 1997 ble bedriften omgjort til kommunalt a