Sognsvann

Sognsvann (navnet sogn antagelig av norrønt súga, å suge), innsjø øst for Vettakollen, umiddelbart nord for bebyggelsen ved Sognsvann stasjon, 183 moh, 0,39 km². Sognsvann har avløp ved Sognsvannsbekken i sørenden. Største dybde på 16,9 m finner en i vestre del av vannet, ved foten av Vettakollen. Sognsvanns viktigste tilløp er Pinabekken i nordvest; andre tilløp er Valhallabekken i sørøst og bekken fra Svartkulp i øst og Godbekken i nordøst; de to sistnevnte renner gjennom hhv. Øvre og Nedre Blanksjø.

Sognsvann inngikk 1876–1967 i byens drikkevannsforsyning. Etter dette ble strendene opparbeidet til friareal og har siden vært et populært badested. Det er turvei rundt vannet som er tilrettelagt for bevegelseshemmede. På begge sider av vannet var jerngruver i drift fra 1500-tallet til 1906–07, se Sogneberg Jernbrug.

Av eldre bebyggelse finnes rester etter plassene Skjeggerud og Seteren i skogsnaret nord for vannet. I sør lå to kafeer, Nordli og Skogheim, som ble revet i forbindelse med utbyggingen av Norges Idrettshøgskole i 1960-årene. Området rundt Sognsvann har tilhørt kommunen siden 1908, bortsett fra et felt i sør under Gaustad sykehus.

Under den annen verdenskrig hadde tyskerne en brakkeleir sør for vannet, Sognsvannsleiren, der Toppidrettsenterets anlegg nå ligger. Leiren var opprinnelig planlagt for Quislings garde, men ble brukt av tyskerne. Etter krigen ble den brukt bl.a. til internering av tyske sivile statsborgere og personer av tysk familie som skulle deporteres. Den eneste gjenværende bygningen fra brakkeleiren er et lite rødt trehus fra 1943 (Sognsveien 230).

Sognsvann er endeholdeplass for Sognsvannsbanen.