Kinodrift

Revisjon per 7. feb. 2019 kl. 09:29 av KAT (diskusjon | bidrag)

Kinodrift. Den første offentlige filmfremvisning i Norge fant sted på «Cirkus Varieté» i Kristiania 6. april 1896, da de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky viste 9 korte scener som en del av varietéprogrammet for april måned. De påfølgende år ble «levende bilder» jevnlig vist i Kristiania. Hovedsakelig skjedde dette på varietéforestillinger i Tivoli, Dovrehallen og Eldorado, men også ved egne forestillinger i Turnhallen, Brødrene Hals’ konsertlokale og Calmeyergatens Misjonshus. Kristianias første kino, som ikke hadde noe navn utover «Kinematograf-Teatret», ble åpnet av Hugo Hermansen den 1. nov. 1904 i 2. etasje i Stortingsgata 12 (og derfor gjerne kalt «Toller’n»). Snart etter åpnet kinoer som «Theatre Amusant» i Karl Johans gate 41 og «Fata Morgana» i Linaaes gate 1. To år senere var det tolv kinoer i byen.

Det var ikke store investeringer som skulle til. De tidligste kinoene var gjerne et blendet butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere, sittende og stående. Vis-á-vis den hvite duken stod den hånddrevne fremviseren, for sikkerhets skyld plassert inne i en kasse. Stumfilmene måtte akkompagneres av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på den flimrende filmen spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier til handlingen. Men lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen.

I 1913 hadde antall kinoer i Kristiania økt til 22. Rundt Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12 lå «National» (Stortingsgata 10, senere Boulevardteatret), «Cordial» (Stortingsgata 16), Cirkus Verdensteater (på Christiania Tivoli), «Bio-Kino» (Stortingsgata 14), «Kosmorama» (Stortingsgata 4). På den andre siden av Eidsvolls plass lå «Bull’s kinematograf» (Karl Johans gate 33), i Akersgata 16 «Alhambra». Bortover Torggata lå «Verdensspeilet» (Torggata 9), Eldorado (Torggata 11), «Casino» (Pløens gate 4), «Norge» (Badstugata 1), «Kristiania Kinematograftheater» (Torggata 26). I Storgata lå «Edison-biografen» (Storgata 20) og «Olympia» (Storgata 26), og videre utover mot Grønland «Folkekinematografen» (Brugata 1), «Kronen» (Brugata 8), «Central» (Brugata 12) og «Grønlands Verdenstheater» (Grønland 7). På Grünerløkka lå «Grünerløkkens Verdenstheater» (Olaf Ryes plass 11) og «Biorama» (Seilduksgata 17). Lengst vekk fra sentrum lå «Folkvang» på Sagene (Maridalsveien 153). Kinoenes beliggenhet viser i hvor stor grad filmen var en folkelig forlystelse.

Etter hvert hevet det seg røster som krevde at kinodriften måtte underlegges langt sterkere offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. I 1915 begynte debatten om hvordan man i Kristiania skulle forholde seg til kinodriften. Magistraten utarbeidet en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komitéen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komitéen innstilte at kommunen fra 1. jan. 1919 selv overtok all kinodrift, og i bystyret 9. juni 1918 ble innstillingen om kommunalt kinomonopol i Kristiania vedtatt. De private kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

Den første kommunale kinoen i Kristiania, Rosenborg Teater i Bogstadveien 12, ble åpnet 12. feb. 1921. Senere ble kommunen interessent i «Westend kino» i «Handelsbygningen» på Drammensveien (nå Henrik Ibsens gate). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med driften av kun to av byens kinoer. Men fra 1. jan. 1926 hadde kommunen driften av alle byens kinoer. Det kommunale selskapet som skulle forestå driften, fikk navnet Oslo kinematografer.

Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På Majorstuen ble først Kino-Palæet og senere Colosseum bygd bokstavelig talt langs kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok driften av de to kinoene.

Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter hvert som man kunne åpne nye kinoer rundt i byen, ble de fleste av de gamle kinoene nedlagt. De nye var Frogner (1926), Soria Moria (1928), Casino (1928), Saga (1934), «Verdensteatret» (1935), «Nye Rosenborg »(1937), Scala (1937), Jarlen (1938), Klingenberg (1938), Gimle (1939) og Ringen (1939). Etter ombygging kunne Eldorado 1929 gjenåpnes som landets første lydfilmkino. Sentrum var klar til å åpnes april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer 1945. Ved krigens utbrudd var det bare få av de gamle, opprinnelig private kinolokalene som var i bruk: Boulevardteatret, Palassteatret, Parkteatret, Victoria og Eldorado.

Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det 11 private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens «Nordstrand», Sinsen og «Ullevål» ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det reist nye kommunale kinoer ute i bydelene: Symra (1965) på Lambertseter, Edda (1967) på Kalbakken og «Stovner Amfi » (1976). Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet Kino-Palæet (1964), Sinsen (1964), «Ullevål» (1964), «Nordstrand» (1965), Scala (1971) og «Rosenborg» (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av hjemmevideoen, og de store kinolokalene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser, ombygging og nybygging. Nedlagt ble Palassteatret (1982), Carl Johan-teatret (1982), Victoria (1983), Edda (1997), Ringen (1988), Jarlen (1988), Sentrum (1988) og Parkteatret (1991). Det Norske Teatrets gamle lokaler ble ombygd til Filmteatret (1985), og de nye kinosentrene FelixAker brygge (1989) og Vika (1997) ved Oslo Konserthus kom til. Viktigst i denne prosessen var satsningen på kinosentermodellen, hvor store lokaler deles opp i mindre saler eller hvor nye saler bygges i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum gis et mer variert filmtilbud. Saga var først ute (1981), og den ubetingete suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging av Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler lagt til den opprinnelige. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene har vært betydelig, både hva angår teknikk og komfort. Eldorado kino ble nedlagt i 2012, mens nye Ringen kino og Odeon Oslo kom til i henholdsvis 2008 og 2018.

TOS