Gassverket

Revisjon per 6. aug. 2021 kl. 15:07 av Øyvind (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Gassverket ved hjørnet av Storgata og Hausmanns gate i annen halvdel av 1950-årene. Foto Arbeiderbevegelsens arkiv / Crative Commons.

Gassverket. Initiativet til et gassverk i Christiania kom fra briten James Malam i 1845. Han fikk konsesjon for 30 år og dannet Christiania Gascompagnie med hovedsakelig engelsk kapital. Verket ble bygd på en tomt kommunen hadde leid av Prinds Christian Augusts Minde. De første ledninger ble lagt i Storgata, og der kunne de første gasslyktene tennes i januar 1848. Se Fiat Lux!.

Christiania var den andre byen i Norden som hadde eget gassverk, Malam hadde også anlagt et i Göteborg. Han ledet Christiania Gasværk i to år; etterfølgeren ingeniør Oluf Pihl (1822–95) forestod driften i hele 45 år. Gassverket ble en god forretning, også for kommunen som overtok i 1878 og etablerte det som selvstendig bedrift. Arbeidsstokken kunne i den mørke årstiden komme opp i over 200. Gassverket var bygd for å bedre byens gatebelysning, men gassen ble også etterspurt til innendørs belysning i fabrikker, institusjoner og i velstandshjem. Den falt dyr i forhold til petroleum, og da elektrisiteten kom, var gass snart utkonkurrert som innendørs lyskilde. Til privat romoppvarming fikk gassen liten betydning i hovedstaden. Men i 1890-årene vant gassen innpass i de tusen hjem, hvor gassblusset ble brukt i matlagningen. På denne tiden utvidet Gassverket med nyanlegg på den andre siden av Storgata (nr. 53), ved Ankertorget, og herfra ble restproduktet koks solgt fra en kjempehaug.

Fra 1921 hørte Gassverket inn under Lysverkene. En stor gassklokke på Cuba ved Akerselva kom i drift 1925. I disse årene begynte de nye elektriske komfyrene erobringen av kjøkkenet, og hele gatebelysningen ble elektrisifisert, den siste gasslykt forsvant i 1929. Gassproduksjonen gikk ned. Tallet på abonnenter nådde toppen i 1934 med 35 000 og var sjudoblet siden hundreårskiftet. Etter 1945 sank tallet raskt, men salget holdt seg oppe takket være næringslivets behov. Mange bedrifter foretrakk å bruke gass i produksjonen fremfor elektrisitet fordi gassvarmen var hurtigere å regulere. På Gassverket gikk imidlertid driften med millionunderskudd, og nedleggelse kom på tale. Til stor lettelse for lysverkstyret ble Gassverket i 1954 igjen en selvstendig bedrift. For å få bort de årvisse underskuddene – og de skjemmende anleggene inne i byen – besluttet bystyret å bygge et moderne gassverk på Sjursøya for å fremstille gass av lettbensin, og det stod ferdig i 1964. Men underskuddene forsvant ikke, og i 1973 førte oljekrisen til mangedobling av bensinprisen. Det gav Oslo Gassverk dødsstøtet. Da vedtaket om nedleggelse ble fattet i 1976, hadde Gassverket 2500 abonnenter, to år senere var det definitivt slutt. Byggverkene på Ankertorget ble revet, og tomten festet bort til Stiftelsen Anker Studentboliger.

På sørsiden av Storgata hadde Gassverket etter 1945 bare brukt den gamle kontorbygningen (nr. 36c). Den er fra 1883 og har fasader i pusset og rød tegl (ark. G. A. Bull). Men flere av de gamle bygningene står der og er bortleid. I fundamentet til gassklokken på Cuba ble det plaskedam for barn. Den gamle kontorbygningen i Storgata er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt.