Forskjell mellom versjoner av «Diakonissehuset Lovisenberg»

 
(7 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Diakonissehuset''', ''Stfitelsen,'' tidligere ''Diakonissehusets sykehus'', også kalt [[Lovisenberg sykehus]], [[Lovisenberggata]] 17. 1868 ble Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) anlagt etter mønster av det første diakonissehus anlagt 1836 av presten Th. Fliedner i Kaiserwerth ved Düsseldorf. Den første diakonisse i Norge var Cathinka Guldberg (1840–1919). Hun var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Gangveien fra [[Geitmyrsveien]] til ''Cathinka Guldbergs alders- og sykehjem,'' fikk 2008 navnet [[Cathinka Guldbergs vei]].
+
'''Diakonissehuset Lovisenberg''', [[Lovisenberggata]] 17, egentlig ''Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg'', er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS|Lovisenberg Diakonale Sykehus]] og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet [[Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg]].
  
Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895. 1885 ble det bygd et sykehus på Lovisenberg, innviet 1888, og ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]]. 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS]].
+
Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra [[Geitmyrsveien]] til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet [[Cathinka Guldbergs vei]].  
  
På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomhetens arbeid. Ved siden av å drive sykehus, driver Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg også Høgskolen for Diakoni og Sykepleie. I tillegg driver stiftelsen et aldershjem (primært for diakonissene) og [[Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg|Cathinka Guldberg-senteret]] (omfatter sykehjem, rehabiliteringsavdeling, dagsenter og hybelhjem) som begge er nært knyttet til sykehuset. Stiftelsen driver dessuten Lovisenberginstituttet (sjelesorg, terapi, veiledning).
+
==== Historikk ====
 +
Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 ([[Brandts løkke]]); nedlagt 1895.  
  
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. I dag produseres det rundt 1,3 mill oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.
+
I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]] og gravkapellet [[Lovisenberg sykehus kapell]] fra 1929. 
 +
 
 +
I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og [[Menighetssøsterhjemmets sykehus]] til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.
 +
 
 +
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.  
  
 
   [[Kategori:Sykehus]]
 
   [[Kategori:Sykehus]]
 +
[[Kategori:Bydel St. Hanshaugen]]

Nåværende revisjon fra 9. feb. 2024 kl. 13:33

Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberggata 17, egentlig Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver Lovisenberg Diakonale Sykehus og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg.

Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra Geitmyrsveien til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet Cathinka Guldbergs vei.

Historikk

Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom Grønland 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i Ullevålsveien 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895.

I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, Lovisenberg kirke og gravkapellet Lovisenberg sykehus kapell fra 1929.

I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.

På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.