Forskjell mellom versjoner av «Diakonissehuset Lovisenberg»

 
(8 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Diakonissehuset''', Stfitelsen, tidligere Diakonissehusets sykehus, også kalt [[Lovisenberg sykehus]], [[Lovisenberggata]] 17. 1868 ble Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) anlagt etter mønster av det første diakonissehus anlagt 1836 av presten Th. Fliedner i Kaiserwerth ved Düsseldorf. Den første diakonisse i Norge var Cathinka Guldberg (1840–1919). Hun var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år.
+
'''Diakonissehuset Lovisenberg''', [[Lovisenberggata]] 17, egentlig ''Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg'', er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS|Lovisenberg Diakonale Sykehus]] og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet [[Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg]].
  
Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom Grønland 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus 1870 i Ullevålsveien 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895. 1885 ble det bygd et sykehus på Lovisenberg, innviet 1888, og ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]]. 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS]].
+
Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra [[Geitmyrsveien]] til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet [[Cathinka Guldbergs vei]].  
  
På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomhetens arbeid. Ved siden av å drive sykehus, driver Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg også Høgskolen for Diakoni og Sykepleie. I tillegg driver stiftelsen et aldershjem (primært for diakonissene) og Cathinka Guldbergs Senter (omfatter sykehjem, rehabiliteringsavdeling, dagsenter og hybelhjem) som begge er nært knyttet til sykehuset. Stiftelsen driver dessuten Lovisenberginstituttet (sjelesorg, terapi, veiledning).
+
==== Historikk ====
 +
Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 ([[Brandts løkke]]); nedlagt 1895.  
  
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. I dag produseres det rundt 1,3 mill oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.
+
I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]] og gravkapellet [[Lovisenberg sykehus kapell]] fra 1929.
  
== Referanser i denne artikkelen ==
+
I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og [[Menighetssøsterhjemmets sykehus]] til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.
  
[[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS]], [[Lovisenberg kirke]]
+
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet. 
  
== Referanser til denne artikkelen ==
+
  [[Kategori:Sykehus]]
 
+
[[Kategori:Bydel St. Hanshaugen]]
[[Cathinka Guldbergs Senter]], [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS]]
 
[[Kategori:Sykehus]]
 

Nåværende revisjon fra 9. feb. 2024 kl. 13:33

Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberggata 17, egentlig Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver Lovisenberg Diakonale Sykehus og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg.

Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra Geitmyrsveien til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet Cathinka Guldbergs vei.

Historikk

Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom Grønland 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i Ullevålsveien 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895.

I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, Lovisenberg kirke og gravkapellet Lovisenberg sykehus kapell fra 1929.

I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.

På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.