Homansbyen

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo Bykart
Oscars gate sett østover i 1860-årene. Husene er fra venstre nr. 25, nr. 23 og nr. 21. På den andre siden av Hegdehaugsveien ligger nr 19, og i det fjerne sees tårnet på Gustavs gate 2. - Xylografi etter en tegning av Reinholdt Boll i Nordiska taflor / Oslo Museum / Public Domain

Homansbyen, område i Oslo vest, bydel Frogner, omfatter strøket omkring Josefines gate og Oscars gate, mellom Pilestredet og Uranienborgveien. Området er oppkalt etter brødrene Jacob Homann (1816–68) og Henrik Homan (1824–1900), som stod for utbyggingen. Denne foregikk etter lignende prinsipper som utbyggingen bak Slottet, langs Store og Lille Parkvei. Advokatbrødrene kjøpte i 1853, sammen med ekspedisjonssekretær Johan Collett (1817–95) og prokurator Lars Rasch (1797–1864), løkken Frihedssæde (revet 1968). Hovedbygningen lå sentralt på det nåværende Kristelig Gymnasiums eiendom, og den ble erstattet med et betongbygg som skapte et skarpt innhugg i den tidligere så enhetlige Gustavs gate. Brødrene Homan kjøpte også en del av løkken Frydendal mellom HegdehaugsveienRiddervolds gate og UranienborgIncognito. Området var tilskjøtet kong Karl Johan, og i betingelsen for kjøpet lå at bygningene i Homansbyen ikke måtte sperre utsikten fra slottet.

I de første år etter anleggsstarten i 1858 ble alle hus tegnet av arkitekt G. A. Bull, og solgt med hus og opparbeidet hage. Senere – etter at Bull var blitt stadskonduktør (1865) – slapp arkitektene Paul Due, Stener Lenschow og Wilhelm von Hanno til, men fremdeles etter bestemmelser som sikret at både hus og hage føyde seg inn i en enhetlig plan. Området ble på den måten sikret en arkitektonisk utforming som var helt uvanlig på den tiden. I tillegg til den faste styring av området som helhet av en av byens beste arkitekter, var Henrik Homan selv meget opptatt av utbyggingen og kom hjem fra sine mange utenlandsreiser med nye ideer og forslag. Villaene er individuelle med stilelementer snart fra gotikken, snart fra den mauriske bygningskunst, men allikevel med et helhetspreg – iallfall sett med ettertidens øyne. Grunnplanen var ofte asymmetrisk etter mønster av den engelske romantiske villa som ønsket å fremheve det uregelmessige, individuelle og intime i motsetning til den klassiske, symmetriske fransk-italienske plantype. Etter 1868 ble utbyggingen i større grad overlatt murmestere uten arkitekthjelp. En del hus ble tegnet av arkitekt N. S. D. Eckhoff.

I dag er den del av Homansbyen, som arkitektonisk er den minst interessante, nemlig Uranienborg terrasse, den del som miljømessig er best bevart, fordi den i større grad er spart for gjennomgangstrafikk. – I 1960-årene var man opptatt av å skaffe flere boliger i den indre by, og Homansbyen var stadig fremme i diskusjonen som et aktuelt tomteområde. Det var også planlagt en gjennomfartsåre – Per Sivles gate – tvers igjennom bydelen. Da denne planen ble endelig skrinlagt, ble Homansbyen i 1978 regulert til spesialområde bevaring. Homansbyen fikk etter dette en oppblomstring som boligstrøk. En del av villaene brukes også til kontorer, og hagen i nr. 21 har blitt Josefines park. Flere av husene er omtalt under sine gateadresser.