Forskjell mellom versjoner av «Parker og grøntanlegg»

Linje 1: Linje 1:
'''Parker og grøntanlegg,''' Byens grønne områder består av formgitte parker, trerekker og alleer, sportsplasser, lekeplasser og [[Turveier|turveier]], og bevart landskap i boligstrøkene.
+
'''Parker og grøntanlegg.''' Byens grønne områder består av formgitte parker, trerekker og alleer, sportsplasser, lekeplasser og [[Turveier|turveier]], og bevart landskap i boligstrøkene.
  
 
Den eldste og kanskje mest spesielle parken i Oslo er parken på [[Bogstad]], som til 1948 lå i Aker. Lenge var dette langt fra byen, og Bogstad var helt frem til midten av 1950-årene i privat eie og parken ikke tilgjengelig for allmennheten. Den er på ca. 130 daa, ble utviklet gjennom generasjoner, fra hageanlegg i barokk stil i familien Leuchs tid til Peder Ankers engelskinspirerte landskapspark fra 1780-årene. Også senere generasjoner har satt sitt preg på den. Se [[Bogstad gård]].
 
Den eldste og kanskje mest spesielle parken i Oslo er parken på [[Bogstad]], som til 1948 lå i Aker. Lenge var dette langt fra byen, og Bogstad var helt frem til midten av 1950-årene i privat eie og parken ikke tilgjengelig for allmennheten. Den er på ca. 130 daa, ble utviklet gjennom generasjoner, fra hageanlegg i barokk stil i familien Leuchs tid til Peder Ankers engelskinspirerte landskapspark fra 1780-årene. Også senere generasjoner har satt sitt preg på den. Se [[Bogstad gård]].
Linje 5: Linje 5:
 
Etter 1814 oppsto et behov for representative, offentlige møteplasser i den nye hovedstaden. Som ellers i Europa ble parker en dannelsesarena for borgerskapet. Christiania hadde noen få private anlegg som var allment tilgjengelige; [[Paléhagen]] til familien Anker, [[Munkedammen (løkke)|Munkedammen]] til familien Piper, «Kanonparken» på Akershus, og festningsvollene. I 1812 ga kommunen [[Selskabet for Oslo Byes Vel|Selskabet for Christiania Byes Vel]] ansvar for en kommunal parksatsning. Eldst er «Esplanaden», Grønningen i [[Børshagen]] (1806/1819), senere kom bl.a [[Krohgstøtten]] (1833), [[Grev Wedels plass]] (1868) og [[Bankplassen]] (1860-årene). Det ble også plantet trerekker i [[Grønlandsleiret]], fra [[Nybrua]] til [[Tøyen (strøk)|Tøyen]], og i [[Rådhusgata]] og langs [[Drammensveien]].
 
Etter 1814 oppsto et behov for representative, offentlige møteplasser i den nye hovedstaden. Som ellers i Europa ble parker en dannelsesarena for borgerskapet. Christiania hadde noen få private anlegg som var allment tilgjengelige; [[Paléhagen]] til familien Anker, [[Munkedammen (løkke)|Munkedammen]] til familien Piper, «Kanonparken» på Akershus, og festningsvollene. I 1812 ga kommunen [[Selskabet for Oslo Byes Vel|Selskabet for Christiania Byes Vel]] ansvar for en kommunal parksatsning. Eldst er «Esplanaden», Grønningen i [[Børshagen]] (1806/1819), senere kom bl.a [[Krohgstøtten]] (1833), [[Grev Wedels plass]] (1868) og [[Bankplassen]] (1860-årene). Det ble også plantet trerekker i [[Grønlandsleiret]], fra [[Nybrua]] til [[Tøyen (strøk)|Tøyen]], og i [[Rådhusgata]] og langs [[Drammensveien]].
  
Kong Karl Johan bidro til byens forskjønnelse med [[Slottsparken]] (1838) og [[Dronningparken]] (1840-årene). Han planla også en parksone fra slottet til kongsgården på [[Bygdøy kongsgård|Bygdøy]], og i 1837 definerte han Bygdøy som folkepark. Parksonen ble aldri realisert, men på [[Dronningbjerget]] anla han en liten park, og [[Kongeskogen]] ble “fredet”.
+
Kong Karl Johan bidro til byens forskjønnelse med [[Slottsparken]] (1838) og [[Dronningparken]] (1840-årene). Han planla også en parksone fra slottet til kongsgården på [[Bygdøy kongsgård|Bygdøy]], og i 1837 definerte han Bygdøy som folkepark. Parksonen ble aldri realisert, men på [[Dronningbjerget]] anla han en liten park, og [[Kongeskogen]] ble «fredet».
  
 
Staten sto bak parken ved [[Botsfengselet]] fra 1851. På samme tid ble [[Universitetshagen]] etablert og «Ruseløkken park» ble til [[Studenterlunden]]. I tillegg tok private initiativ til viktige anlegg som [[Sankt Hanshaugen]] (1855) og «Huseiertomten» ([[Eidsvolls plass]] med [[Spikersuppa]]). Begge kom raskt i offentlig eie.
 
Staten sto bak parken ved [[Botsfengselet]] fra 1851. På samme tid ble [[Universitetshagen]] etablert og «Ruseløkken park» ble til [[Studenterlunden]]. I tillegg tok private initiativ til viktige anlegg som [[Sankt Hanshaugen]] (1855) og «Huseiertomten» ([[Eidsvolls plass]] med [[Spikersuppa]]). Begge kom raskt i offentlig eie.
Linje 11: Linje 11:
 
I andre halvpart av 1800-tallet ga befolkningsvekst og industriforurensning grøntområdene ny betydning. Tanken var at naturens skjønnhet og friskhet skulle stimulere og oppdra parkbrukerne og slik bidra til sosial utjevning. Forvaltningen ble fra 1866 overlatt Ingeniørvesenet med faglig bistand fra slottsgartneren. I 1879 ble Beplantningsvesenet opprettet.
 
I andre halvpart av 1800-tallet ga befolkningsvekst og industriforurensning grøntområdene ny betydning. Tanken var at naturens skjønnhet og friskhet skulle stimulere og oppdra parkbrukerne og slik bidra til sosial utjevning. Forvaltningen ble fra 1866 overlatt Ingeniørvesenet med faglig bistand fra slottsgartneren. I 1879 ble Beplantningsvesenet opprettet.
  
Midler til parkgrunn kom enten fra kommunen, Kristiania brændevinssamlag eller private. [[Birkelunden]] ble i 1882 gitt til byen av utbyggeren Thv. Meyer, trolig i erkjennelsen av at parker både bedret bomiljøet og økte tomteverdien rundt. Naboparkene [[Olaf Ryes plass]] (1890) og [[Schous plass]] (1916) illustrerer myndighetenes satsning på østkanten.
+
Midler til parkgrunn kom enten fra kommunen, [[Kristiania brændevinssamlag]] eller private. [[Birkelunden]] ble i 1882 gitt til byen av utbyggeren Thv. Meyer, trolig i erkjennelsen av at parker både bedret bomiljøet og økte tomteverdien rundt. Naboparkene [[Olaf Ryes plass]] (1890) og [[Schous plass]] (1916) illustrerer myndighetenes satsing på østkanten.
  
I 1916 ble Parkvesenet opprettet med landskapsarkitekt Marius Røhne som bygartner. Han utarbeidet en grøntplan etter internasjonale forbilder. Parkene ble et instrument for den sosialpolitiske bevegelsen som skulle sikre byboerne «luft, lys og grønt». Et nettverk av grønne årer skulle binde de nye parkene og byen sammen med Marka. Boligbygging og parketablering fulgte hverandre, og det ble anlagt store aktivitetsparker der brukskravene var like viktige som estetiske krav. Eksempler på slike anlegg er [[Torshovparken]] fra 1920-årene, [[Idioten]] (1930), [[Torshovdalen]] (1939/48) og [[Iladalen]] (1948). [[Frognerparken]] kan anses som en slik brukspark der også kunsten skal bidra til foredling av brukerne. I 1950- og 1960-årene ble nye drabantbyer plassert i terreng med delvis bevart vegetasjon som på [[Lambertseter (strøk)|Lambertseter]] og [[Bøler (strøk)|Bøler]]. I indre by ble det primært satset på bruksparker med idretts- og lekeplasser og åpne plener, eksempelvis «Marienlystparken» (1950-årene) og [[Tøyenparken]] (1950/60-årene). [[Hydroparken]] (1960) er derimot et mer representativt, modernistisk anlegg.
+
I 1916 ble [[Park- og idrettsetaten|Parkvesenet]] opprettet med landskapsarkitekt Marius Røhne som bygartner. Han utarbeidet en grøntplan etter internasjonale forbilder. Parkene ble et instrument for den sosialpolitiske bevegelsen som skulle sikre byboerne «luft, lys og grønt». Et nettverk av grønne årer skulle binde de nye parkene og byen sammen med Marka. Boligbygging og parketablering fulgte hverandre, og det ble anlagt store aktivitetsparker der brukskravene var like viktige som estetiske krav. Eksempler på slike anlegg er [[Torshovparken]] fra 1920-årene, [[Idioten]] (1930), [[Torshovdalen]] (1939/48) og [[Iladalen]] (1948). [[Frognerparken]] kan anses som en slik brukspark der også kunsten skal bidra til foredling av brukerne. I 1950- og 1960-årene ble nye drabantbyer plassert i terreng med delvis bevart vegetasjon som på [[Lambertseter (strøk)|Lambertseter]] og [[Bøler (strøk)|Bøler]]. I indre by ble det primært satset på bruksparker med idretts- og lekeplasser og åpne plener, eksempelvis «Marienlystparken» (1950-årene) og [[Tøyenparken]] (1950/60-årene). [[Hydroparken]] (1960) er derimot et mer representativt, modernistisk anlegg.
  
 
I 1970- og 1980-årene sto miljøkampen sentralt, og sentrumsgater ble til bilfrie gatetun og bakgårder ble åpnet og beplantet. Bak miljøparkene langs [[Akerselva]] og ved [[Østensjøvannet]] lå også en bevaringstanke. Krav om landskapstilpasning og nærhet til naturen ga drabantbyer som [[Romsås (strøk)|Romsås]] og [[Holmlia]] et grønt preg.
 
I 1970- og 1980-årene sto miljøkampen sentralt, og sentrumsgater ble til bilfrie gatetun og bakgårder ble åpnet og beplantet. Bak miljøparkene langs [[Akerselva]] og ved [[Østensjøvannet]] lå også en bevaringstanke. Krav om landskapstilpasning og nærhet til naturen ga drabantbyer som [[Romsås (strøk)|Romsås]] og [[Holmlia]] et grønt preg.
  
Miljøet i indre by øst er styrket med [[Klosterenga|Klosterenga kulturpark]] (1999/2007), «Ladegårdshagen» (1999) og [[Middelalderparken]] (2000). Nye aktivitetsparker er også anlagt på [[Løren (strøk)|Løren]] (2005) og [[Furuset (strøk)|Furuset]] (2008). Ikke-realiserte prosjekter inkluderer den planlagte havnepromenaden fra [[Filipstad (strøk)|Filipstad]] til [[Ormøya]], og i [[Ensjø (strøk)|Ensjøområdet]] er det planlagt en stor rekreasjons- og aktivitetspark.
+
Miljøet i indre by øst er styrket med [[Klosterenga|Klosterenga kulturpark]] (1999/2007), «Ladegårdshagen» (1999) og [[Middelalderparken]] (2000). Nye aktivitetsparker er også anlagt på [[Løren (strøk)|Løren]] (2005) og [[Furuset (strøk)|Furuset]] (2008). Også [[havnepromenaden]] fra [[Filipstad (strøk)|Filipstad]] til [[Ormøya]] er anlagt, og i [[Ensjø (strøk)|Ensjøområdet]] er det planlagt en stor rekreasjons- og aktivitetspark.
  
 
En rekke grøntområder er varig vernet gjennom fredning eller plassering på Byantikvarens «gule liste». 1990-årene og årene etter 2000 har likevel medført en jevn nedbygging av grøntområder. Fortettingspresset har utløst flere lokale protestaksjoner, bl.a. for [[Husebyskogen]] og i [[Groruddalen]].
 
En rekke grøntområder er varig vernet gjennom fredning eller plassering på Byantikvarens «gule liste». 1990-årene og årene etter 2000 har likevel medført en jevn nedbygging av grøntområder. Fortettingspresset har utløst flere lokale protestaksjoner, bl.a. for [[Husebyskogen]] og i [[Groruddalen]].
  
''LAO''
+
''[[Oslo Byleksikon|LAO]]''
  
 
=== '''DE STØRSTE PARKER OG PLASSER I OSLO''' ===
 
=== '''DE STØRSTE PARKER OG PLASSER I OSLO''' ===

Revisjonen fra 30. des. 2019 kl. 16:06

Parker og grøntanlegg. Byens grønne områder består av formgitte parker, trerekker og alleer, sportsplasser, lekeplasser og turveier, og bevart landskap i boligstrøkene.

Den eldste og kanskje mest spesielle parken i Oslo er parken på Bogstad, som til 1948 lå i Aker. Lenge var dette langt fra byen, og Bogstad var helt frem til midten av 1950-årene i privat eie og parken ikke tilgjengelig for allmennheten. Den er på ca. 130 daa, ble utviklet gjennom generasjoner, fra hageanlegg i barokk stil i familien Leuchs tid til Peder Ankers engelskinspirerte landskapspark fra 1780-årene. Også senere generasjoner har satt sitt preg på den. Se Bogstad gård.

Etter 1814 oppsto et behov for representative, offentlige møteplasser i den nye hovedstaden. Som ellers i Europa ble parker en dannelsesarena for borgerskapet. Christiania hadde noen få private anlegg som var allment tilgjengelige; Paléhagen til familien Anker, Munkedammen til familien Piper, «Kanonparken» på Akershus, og festningsvollene. I 1812 ga kommunen Selskabet for Christiania Byes Vel ansvar for en kommunal parksatsning. Eldst er «Esplanaden», Grønningen i Børshagen (1806/1819), senere kom bl.a Krohgstøtten (1833), Grev Wedels plass (1868) og Bankplassen (1860-årene). Det ble også plantet trerekker i Grønlandsleiret, fra Nybrua til Tøyen, og i Rådhusgata og langs Drammensveien.

Kong Karl Johan bidro til byens forskjønnelse med Slottsparken (1838) og Dronningparken (1840-årene). Han planla også en parksone fra slottet til kongsgården på Bygdøy, og i 1837 definerte han Bygdøy som folkepark. Parksonen ble aldri realisert, men på Dronningbjerget anla han en liten park, og Kongeskogen ble «fredet».

Staten sto bak parken ved Botsfengselet fra 1851. På samme tid ble Universitetshagen etablert og «Ruseløkken park» ble til Studenterlunden. I tillegg tok private initiativ til viktige anlegg som Sankt Hanshaugen (1855) og «Huseiertomten» (Eidsvolls plass med Spikersuppa). Begge kom raskt i offentlig eie.

I andre halvpart av 1800-tallet ga befolkningsvekst og industriforurensning grøntområdene ny betydning. Tanken var at naturens skjønnhet og friskhet skulle stimulere og oppdra parkbrukerne og slik bidra til sosial utjevning. Forvaltningen ble fra 1866 overlatt Ingeniørvesenet med faglig bistand fra slottsgartneren. I 1879 ble Beplantningsvesenet opprettet.

Midler til parkgrunn kom enten fra kommunen, Kristiania brændevinssamlag eller private. Birkelunden ble i 1882 gitt til byen av utbyggeren Thv. Meyer, trolig i erkjennelsen av at parker både bedret bomiljøet og økte tomteverdien rundt. Naboparkene Olaf Ryes plass (1890) og Schous plass (1916) illustrerer myndighetenes satsing på østkanten.

I 1916 ble Parkvesenet opprettet med landskapsarkitekt Marius Røhne som bygartner. Han utarbeidet en grøntplan etter internasjonale forbilder. Parkene ble et instrument for den sosialpolitiske bevegelsen som skulle sikre byboerne «luft, lys og grønt». Et nettverk av grønne årer skulle binde de nye parkene og byen sammen med Marka. Boligbygging og parketablering fulgte hverandre, og det ble anlagt store aktivitetsparker der brukskravene var like viktige som estetiske krav. Eksempler på slike anlegg er Torshovparken fra 1920-årene, Idioten (1930), Torshovdalen (1939/48) og Iladalen (1948). Frognerparken kan anses som en slik brukspark der også kunsten skal bidra til foredling av brukerne. I 1950- og 1960-årene ble nye drabantbyer plassert i terreng med delvis bevart vegetasjon som på Lambertseter og Bøler. I indre by ble det primært satset på bruksparker med idretts- og lekeplasser og åpne plener, eksempelvis «Marienlystparken» (1950-årene) og Tøyenparken (1950/60-årene). Hydroparken (1960) er derimot et mer representativt, modernistisk anlegg.

I 1970- og 1980-årene sto miljøkampen sentralt, og sentrumsgater ble til bilfrie gatetun og bakgårder ble åpnet og beplantet. Bak miljøparkene langs Akerselva og ved Østensjøvannet lå også en bevaringstanke. Krav om landskapstilpasning og nærhet til naturen ga drabantbyer som Romsås og Holmlia et grønt preg.

Miljøet i indre by øst er styrket med Klosterenga kulturpark (1999/2007), «Ladegårdshagen» (1999) og Middelalderparken (2000). Nye aktivitetsparker er også anlagt på Løren (2005) og Furuset (2008). Også havnepromenaden fra Filipstad til Ormøya er anlagt, og i Ensjøområdet er det planlagt en stor rekreasjons- og aktivitetspark.

En rekke grøntområder er varig vernet gjennom fredning eller plassering på Byantikvarens «gule liste». 1990-årene og årene etter 2000 har likevel medført en jevn nedbygging av grøntområder. Fortettingspresset har utløst flere lokale protestaksjoner, bl.a. for Husebyskogen og i Groruddalen.

LAO

DE STØRSTE PARKER OG PLASSER I OSLO

Areal i dekar
Ekeberg med Brannfjell, skogpark og friarealer             1695
Frognerparken med Vigelandsparken 467
Slottsparken 225
Torshovdalen 136
Nordre Skøyen, naturpark 135
Svartdalen, naturpark 110
Tøyenarealene 93
Sankt Hanshaugen        89
Korsvollparken 87
Østensjøområdet 86
Holmendammen naturpark 64
Damplass, Langlia, Tåsenparken og Immerslundparken 49
Smedstadparken, parkakse og naturpark 49
Stensparken og Blåsen 48
Torshovparken 41
Kampens park 39
Vålerenga park 36
Bjølsenparken 33
Parkanleggene ved broene: Ankerbrua, Nybrua med Th. Kittelsens plass 28
Eidsvolls plass og Studenterlunden 27
Iladalen 26
Ryen Varde, naturpark 23
Parkaksen, Sogn hageby 23