Forskjell mellom versjoner av «Holsledningen»

 
(5 mellomliggende revisjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Holsledningen''', kraftledning fra Hol i Hallingdal til [[Sogn transformatorstasjon]], en ledningsom gav hovedstadsområdet etterlengtet kraft i etterkrigstiden, men trasévalget var samtidig gjenstand for stor folkelig motstand. Allerede i 1916 hadde den daværendeKristiania kommune kjøpt Holsfossen med tanke på utbygging og krafoverføring til Oslo. Prosjektet ble planlagt i 1926. I 940 startet Oslo Lysverker arbeidet med byggingen av Ruud kraftverk (i dag kjent som Hol 1). Herfra skulle det bygges overføringsledning til Oslo. Da ledningsgaten ble hogd gjennom Nordmarka 1942–43 vakte det sterk kritikk fra flere hold, ikke minst fordi den gikk gjennom områder som turfolk var glad i og laget stygge sår i terrenget. I 1945 ble  arbeidet tatt opp igjen eter krigsårene, og kritikken ble gjentatt i 1946, nå med Oslo og Omland Friluftsråd og hovedstadspressen som pådrivere. Det ble mobilisert nærmere 30 000 mennesker til demonstrasjon foran Rådhuset.  og 14. januar 1949 ble det første aggregatet på Ruud satt i drift. Mastereising og linemontasje fra Hol til Oslo pågikk i hele 1948, med opptil 700 mann i arbeid.
+
'''Holsledningen''', en 187 km lang kraftledning med fagverksmaster fra Hol i Hallingdal gjennom sentrale deler av [[Nordmarka]] til [[Sogn transformatorstasjon]], en ledning som gav hovedstadsområdet etterlengtet kraft i etterkrigstiden, men trasévalget var samtidig gjenstand for stor folkelig motstand.  
  
Ledningen var, da den ble satt i drift i 1949, både den lengste og den med høyest spenning i landet.
+
Holsledningen er lagt gjennom [[Krokskogen]] og Nordmarka og kommer inn i Marka mellom Ringkollen og Damtjern. Den går nord for Storflåtan, over Svarten og [[Langlivannet]] før den kommer inn i Oslo vest for Vestre [[Fyllingen]]. Den går mellom Østre Fyllingen og [[Bjørnsjøen]] til [[Bjørnholt (Nordmarka)|Bjørnholt]], vest for [[Skjærsjøen]] og [[Ullevålseter]], langs [[Åklungen]], på vestiden av [[Sognsvann]] og derfra over [[Gaustadjordene]] til Sogn.
  
'''Elekstristiteten ga kraft i Marka-debatten'''
+
Allerede i 1916 hadde Kristiania kommune kjøpt Holsfossen med tanke på utbygging og krafoverføring til hovedstaden. Prosjektet ble planlagt i 1926. I 1940 startet [[Oslo Lysverker]] arbeidet med byggingen av Ruud kraftverk (i dag kjent som Hol 1). Herfra skulle det bygges overføringsledning til Oslo. Da ledningsgaten ble hogd gjennom Nordmarka 1942–43 vakte det sterk kritikk fra flere hold, ikke minst fordi den gikk gjennom områder som turfolk var glad i og laget stygge sår i terrenget. I 1945 ble  arbeidet tatt opp igjen etter krigsårene, og kritikken ble gjentatt i 1946, nå med [[Oslo og Omland Friluftsråd]], [[Skiforeningen]] og hovedstadspressen som pådrivere. Det ble mobilisert mellom 30 000 og 40 000 mennesker til demonstrasjon med fakkeltog fra [[Youngstorget]] til [[Rådhuset]], en av de største demonstrasjonene i byens historie. 14. januar 1949 ble det første aggregatet på Ruud satt i drift. Mastereising og linjemontasje fra Hol til Oslo pågikk i hele 1948, med opptil 700 mann i arbeid. 12. desember 1949 stod både [[Sogn transformatorstasjon]] i Oslo og Holsledningen gjennom Nordmarka driftsklar, og man kunne endelig sette hele overføringen Hol–Oslo i drift med 220 kV spenning. Et så høyt spenningsnivå var ikke tidligere tatt i bruk her i landet.
  
Da gaten for den såkalte Holsledningen ble hugget gjennom Nordmarka i 1942-43 vakte dette kritikk fra flere hold, både fordi den gikk gjennom områder som turfolket så som "hellige", og fordi den laget stygge sår i terrenget. Kritikken ble gjentatt i 1946, og med Oslo og Omland Friluftsråd og hovedstadspressen som pådrivere, ble det mobilisert nærmere 30 000 mennesker til demonstrasjon foran Rådhuset.
+
I desember 1956 stod Hol–Oslo linje 2 klar til drift, i forbindelse med at nye aggregater ble satt inn i kraftverket Ruud. Traseen ble lagt parallelt med linje 1 fra 1949, og man fikk dermed den doble ledningsføringen som vi  fortsatt har. Hele ledningen ble for øvrig spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963. Holsledningen er i dag overdratt til [[Statnett]], som også står for driften
 
 
Opinionens beskjed var klar og tydelig: gi byen kraft, men hold fingrene unna Marka! Bystyret vedtok med to stemmers margin byggingen av Holsledningene, men for å unngå samme rabalder ved den videre kraftutbyggingen, vedtok Bystyret å nedsette en "Oslomarka-komité" som skulle utarbeide en plan for "i størst mulig utstrekning å skåne friluftsarealene rundt Oslo".
 
 
 
I 1950 la komiteen fram sin innstilling. Fra fem forskjellige deler av landet fikk eller skulle Oslo få kraft; Telemark, Numedal, Hallingdal, Gudbrandsdalen og Østfold. Alle kraftgatene ville ramme Marka; ved Haugsbygda ville Hallindalsledningen nå Nordmarka, ved Lier ville Grønvollsfoss-Smedstadlinjen nå Vestmarka, ved Grua ville Vinstralinjen nå Nordmarka og Romeriksåsene og Noreledningen gikk allerede over Krokskogen til Sørkedalen.
 
 
 
Å føre elektrisk kraft inn til byen uten å gå om Marka var med andre ord en umulighet. Oslomarka-komiteens forslag var derfor for det første å velge en mastetype som virket "minst mulig avstikkende i terrenget". For det andre ble det foreslått å bygge en Holslinje 3 i samme trasé som Holslinje 1 og 2 for å unngå en ny linje i Langlidalen, og derfra ned Sørkedalen hvor Noreledningen allerede gikk. Holslinje 3 skulle imildertid ha en avstikker til Vinstraledningen via Mylla, Øyangen, Gjerding og Nordre Daltjuven.
 
 
 
Det var ført forhandlinger med Nittedal kommune om å legge Vinstraledningen gjennom bygda for å spare Oslomarka, men Nittedal kommune nedla protester mot dette. Alternativet var da å legge den fra Varpet i Hakadal til Ørfiske og Skredderudtjern, og videre på østsiden av Røverkollen og ned i Groruddalen til Ulven kraftstasjon.
 
 
 
De mest sentrale områdene i Nordmarka, foruten Holslinjen som gikk der fra før, ble
 
 
 
Historikk
 
 
 
Teknisk utførelse
 
 
 
Landskap og miljø
 
 
 
Begrunnelse
 
  
 
.
 
.
 
+
[[Kategori:Kraftledninger]]
I utgangspunktet skulle første byggetrinn på Ruud være ferdig i løpet av 4-5 år, men den tyske okkupasjonen satte en kraftig brems på arbeidet. Etter frigjøringen i 1945 ble imidlertid arbeidet tatt opp igjen, og 14. januar 1949 ble det første aggregatet på Ruud satt i drift. Mastereising og linemontasje fra Hol til Oslo pågikk i hele 1948, med opptil 700 mann i arbeid.
+
[[Kategori:Marka]]
 
+
[[Kategori:Bydel Marka]]
Av den 187 km lange ledningen, ble de første 147 kilometerne til Follum satt i drift samtidig med kraftverket 14. januar 1949. Ledningen ble da tilkoblet Østlandets samkjøringsnett via statens 132 kV-ledning Follum–Minne, og tatt inn til Oslo via Noreledningens siste del Follum–Smestad. Høsten 1949 kom aggregat 2 i drift på Ruud, men så lenge overføringen skjedde provisorisk på statens 132 kV-ledning kunne kraften fra Hol bare delvis utnyttes. 12. desember 1949 stod imidlertid både Sogn transformatorstasjon i Oslo og Holsledningen gjennom Nordmarka driftsklar, og man kunne endelig sette hele overføringen Hol–Oslo i drift med 220 kV spenning. Et så høyt spenningsnivå var ikke tidligere tatt i bruk her i landet.
+
[[Kategori:Bydel Nordre Aker]]
 
 
En del av årsaken til at ledningsbyggingen gjennom Nordmarka ble forsinket, var den folkelige motstanden som etablerte seg mot trasévalget. Motstanden oppstod nok allerede i forbindelse med konsesjonen i 1943, men nazistyret la da et solid lokk over slike ytringer. Etter frigjøringen ble imidlertid reaksjonene synlige, og da i første omgang hovedsakelig ved mobilisering gjennom en rekke avisinnlegg. Det ble sendt inn protester fra både privatfolk, turistforeninger, sportsfiskere, orienteringsforbundet og politiske ungdomsorganisasjoner fra Unge Høyre til Kommunistisk Ungdomslag.
 
 
 
28. november 1946 skulle formannskapet i Oslo behandle saken, og i den forbindelse mobiliserte motstanderne mot kraftledningen. Demonstrantene samlet seg på Youngstorget, og gikk derfra i fakkeltog mot Rådhuset. En stadig økende folkemengde sluttet seg etter hvert til toget. Trolig var det til slutt et sted mellom 30 000 og 40 000 mennesker som stod på Rådhusplassen og formidlet sitt budskap med blant annet hornmusikk, allsang og en flora av plakater med ulike slagord. Handelsgymnasiastene stod bak det mest populære slagordet: ”Jernbetong og kabelgate – glisne skogen blir tilbake. La oss drepe ukulturen – for å redde søndagsturen!”. <sup>Morgenposten 29.11.1946. Her hentet fra Johannessen 1992: 174</sup>
 
 
 
Målt i antall deltakere var dette den til da største demonstrasjonen som noen gang hadde blitt avholdt i Norge, og den ble ikke overgått før demonstrasjonen i forbindelse med Holmliadrapet i 2001. Formannskapet var imidlertid ikke interessert i å forsinke kraftleveransene til Oslo ytterligere, og de gikk derfor inn for det foreslåtte trasévalget gjennom Nordmarka, til øredøvende pipekonsert fra de fremmøtte demonstrantene. Bystyret i Oslo sluttet seg til formannskapets anbefaling.
 
 
 
I desember 1956 stod Hol–Oslo linje 2 klar til drift, i forbindelse med at nye aggregater ble satt inn i kraftverket på Ruud. Traseen ble lagt parallelt med linje 1 fra 1949, og man fikk dermed den doble ledningsføringen som vi i dag fortsatt kan kjenne igjen. Hele ledningen ble for øvrig spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963.
 
 
 
Det hører også med til historien at det i slutten av 1960-årene ble bygget nok en ledning fra kraftverkene i Hallingdal til Oslo. Denne ble imidlertid lagt i en trasé utenfor de sentrale områdene i Nordmarka, og tatt inn til Oslo på østsiden av sentrum. Et spesielt moment i denne sammenhengen er at Oslo Lysverker opprinnelig søkte om bygging av en ny 300 kV-ledning. NVE var imidlertid forutseende nok til å se at det fremtidige overføringsbehovet ville kreve et høyere spenningsnivå enn dette. Med bakgrunn i konsesjonsvilkårene ble ledningen derfor dimensjonert for 420 kV, og den ble i 1978 spenningsoppgradert til dette nivået.
 
 
 
Spenningsoppgraderingen skjedde i forbindelse med et større prosjekt der det ble bygget en ledning til Hol fra Aurland kraftverk, da dette ble satt i drift i 1973. I 1975, samtidig med at aggregat 2 i Aurland ble satt i drift, startet arbeidet med å spenningsoppgradere Aurland–Hol 1 til 420 kV.
 
 
 
Man bygget da også om ledningen videre nedover mot Hol 3 og Usta kraftverker, og derfra videre, i en ombygging av Hol–Oslo linje 2, helt ned til Nes kraftverk ved Gol. Ombyggingen stod ferdig i 1978. I tillegg ble linje 1 mellom kraftverkene Hol 1 og Hol 3 bygget om i 1991
 
 
 
Mot slutten av 1991 gikk Oslo Lysverker over til å bli et aksjeselskap og skiftet med dette navn til Oslo Energi A/S. I 1996 ble det foretatt en større omorganisering av Oslo Energi. Nettvirksomheten ble organisert i daværende Oslo Energi Nett AS, som senere ble til Viken Energinett, som igjen ble tatt opp i Hafslundkonsernet i mars 2002. Ledningen er i dag overdratt til Statnett, som også står for driften.
 

Nåværende revisjon fra 9. aug. 2021 kl. 11:38

Holsledningen, en 187 km lang kraftledning med fagverksmaster fra Hol i Hallingdal gjennom sentrale deler av Nordmarka til Sogn transformatorstasjon, en ledning som gav hovedstadsområdet etterlengtet kraft i etterkrigstiden, men trasévalget var samtidig gjenstand for stor folkelig motstand.

Holsledningen er lagt gjennom Krokskogen og Nordmarka og kommer inn i Marka mellom Ringkollen og Damtjern. Den går nord for Storflåtan, over Svarten og Langlivannet før den kommer inn i Oslo vest for Vestre Fyllingen. Den går mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen til Bjørnholt, vest for Skjærsjøen og Ullevålseter, langs Åklungen, på vestiden av Sognsvann og derfra over Gaustadjordene til Sogn.

Allerede i 1916 hadde Kristiania kommune kjøpt Holsfossen med tanke på utbygging og krafoverføring til hovedstaden. Prosjektet ble planlagt i 1926. I 1940 startet Oslo Lysverker arbeidet med byggingen av Ruud kraftverk (i dag kjent som Hol 1). Herfra skulle det bygges overføringsledning til Oslo. Da ledningsgaten ble hogd gjennom Nordmarka 1942–43 vakte det sterk kritikk fra flere hold, ikke minst fordi den gikk gjennom områder som turfolk var glad i og laget stygge sår i terrenget. I 1945 ble arbeidet tatt opp igjen etter krigsårene, og kritikken ble gjentatt i 1946, nå med Oslo og Omland Friluftsråd, Skiforeningen og hovedstadspressen som pådrivere. Det ble mobilisert mellom 30 000 og 40 000 mennesker til demonstrasjon med fakkeltog fra Youngstorget til Rådhuset, en av de største demonstrasjonene i byens historie. 14. januar 1949 ble det første aggregatet på Ruud satt i drift. Mastereising og linjemontasje fra Hol til Oslo pågikk i hele 1948, med opptil 700 mann i arbeid. 12. desember 1949 stod både Sogn transformatorstasjon i Oslo og Holsledningen gjennom Nordmarka driftsklar, og man kunne endelig sette hele overføringen Hol–Oslo i drift med 220 kV spenning. Et så høyt spenningsnivå var ikke tidligere tatt i bruk her i landet.

I desember 1956 stod Hol–Oslo linje 2 klar til drift, i forbindelse med at nye aggregater ble satt inn i kraftverket på Ruud. Traseen ble lagt parallelt med linje 1 fra 1949, og man fikk dermed den doble ledningsføringen som vi fortsatt har. Hele ledningen ble for øvrig spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963. Holsledningen er i dag overdratt til Statnett, som også står for driften

.