Vinstraledningen

Vinstraledningen, en 207 km lang kraftledning med 880 master fra Nedre Vinstra kraftverk i Gudbrandsdalen via Fåberg transformatorstasjon nord for Lillehammer til Ulven transformatorstasjon i Ulvenveien 109 på Ulven.

Fra utendørsanlegget ved Nedre Vinstra kraftverk går ledningen i sørøstlig retning over fjellet, i omkring 1000 meters høyde til Gausdal, og videre til Fåberg. Herfra krysser ledningen over til vestsiden av Mjøsa og fortsetter sørover gjennom skogkledde åser i 400-600 meters høyde. Ved Vardal og Raufoss går ledningen mot Jaren og Roa. Videre går den gjennom en del av Romeriksåsene øst for Gjøvikbanen før den krysser over Hadelandsveien mellom Stryken og Hakadal og over mot Nordmarka og Lillomarka. Den kommer inn i Oslo øst for Røverkollen, krysser Trondheimsveien ved Rommen og møter bebyggelsen øverst i Groruddalen og så sørover gjennom dalen og ned til Ulven.

Fallrettighetene i Vinstravassdraget var i 1933 kjøpt av Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap (HVF). Selskapete inngikk et samarbeid med Aker Elektrisitetsverk, og i 1946 ble Vinstra kraftselskap stiftet med henholdsvis 1/3 av aksjene til HVF og 2/3 til Aker Elektrisitetsverk. Anleggsarbeidet ble påbegynt i 1947. Fra 1. januar 1948 ble Aker Elektrisitetsverk en del av Oslo Lysverker, og eierandelene i Vinstra kraftselskap fulgte med inn i det sammenslåtte selskapet. I 1952 var ledningen ferdig, og i 1953 stod hele anlegget klart med to aggregater på til sammen 100 MW. Samtidig var Ulven transformatorstasjon ferdigstilt. Kapasiteten i kraftverket har senere blitt utvidet flere ganger. Vinstra kraftverk skiftet navn til Nedre Vinstra kraftverk i 1959, da det også ble bygd et Øvre Vinstra kraftverk.

Kraftledningen var svært viktig for hovedstadens strømforsyning i etterkrigstiden. Den var Norges høyest spenningssatte betongmastledning med en spenning på 220 kV, og da den ble satt i drift, var den også landets lengste kraftledning. Ledningen ble spenningsoppgradert til 300 kV i 1963. I motsetning til mange andre kraftledninger, har ikke Vinstraledningn fagverksmaster av stål, men armerte betongmaster av portaltypen med traverser i galvanisert jern på bæremastene, mens traversene på forankringsmastene er av betong. Mastene ble produsert og montert av Betonmast A/S. Vinstraledningen er landets eneste ledning på dette spenningsnivået som i sin helhet er bygd med betongmaster.

Tre fjerdedeler av ledningen går gjennom skogsområder, men ikke så sentrale som de områdene av Nordmarka hvor Holsledningen går. Så selv om det ble betydelige inngrep knyttet til traséryddingen, førte anleggelsen ikke til protester og demonstrasjon som de mot Holsledningen i 1946. Det kan også hende at betongmastene virker slankere og visuelt bedre tilpasset vegetasjonen og terrenget enn det stålmaster på ledninger med tilsvarende spenningsnivå gjør. Så kanskje var valget av betong som materiale i mastene heldig med tanke på forholdet til landskapet og miljøet.

I 1999 ble hele Vinstraledningen overtatt av Statnett.