Vinderen gård

Vinderen, også skrevet Vindern, gård med gnr. 39/1, Tunfaret 11, hadde i norrønt navnet Vindarin. Vind er sannsynligvis et eldre navn på Sognsvannsbekken og kommer av den «vindede», snodde elven. Gården var delt i flere bruk i middelalderen. To av disse omtales som klostergods under henholdsvis Nonneseter og Hovedøya. Fra 1651 ble brukene slått sammen og gården var krongods. Vinderen ble solgt med Saggrunn og Bjørnsjø skog 1663. 1794 ble gården solgt til brukeren Lars Pedersen Winderen. Gården hadde ca. 6000 mål skog nord for Skjærsjøen og seter, Vindernseter, som lå ved vestsiden av Skjærsjøen. Navnet er bevart i Vindernhøgda og Vindernsetermosen. Skogen ble fradelt 1873. Før utparselleringen av villatomter hadde gården ca. 500 mål innmark. Gården hadde tre husmannsplasser i 1771: Burcherud, Nordre og Søndre Schougplads.

Av gården er det nå kun våningshuset fra første halvdel av 1800-tallet som er bevart. Tidligere var det her et innebygd tun med en sidebygning (denne brant ned 1954) og uthus, blant annet stall der man hadde ni hester og fjøs med 50 kuer. Innkjørselen fra Blindernveisiden gikk gjennom en portal i en av driftsbygningene. Gårdens adresse var Blindernveien 78, og ved Blindernveien lå det to portbygninger, hvorfra en allé førte frem til gården. Portbygningene ble revet i 1960-årene for å gi plass til boligblokken med adresse Tunfaret 12. Nedenfor gårdsanlegget hadde man en mølle ved fossen Sognsvannsbekken, ennå kan man se rester av fundamentene her. Mølledammen her har antagelig gitt navn til veien Damkroken.

Utparselleringen av gården startet under Jens Winderen i 1890-årene. Han var gift med Anne Marie Winderen, som veien ved Blindern stasjon er oppkalt etter. Deres datter, pianisten Berit Winderen (gift med komponisten Halfdan Cleve), vokste opp her sammen med flere musikalske søsken. De fleste tomtene ble solgt omkring 1912 i forbindelse med oppføringen av «Hansen-byen».