Nasjonalgalleriet

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo Bykart
Nasjonalgalleriet med inngangspartiet fra Universitetsgata fotografert i 1966. - Foto Harriet Flaatten / Oslo Museum / Creative Commons

Nasjonalgalleriet, Universitetsgata 13, tidligere den norske stats sentralmuseum for billedkunst, åpnet for publikum 1842, i egen bygning fra 1882 (arkitekter H. E. og Adolf Schirmer); hører fra 2003 til under Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Nasjonalgalleriet ble stengt 2019; det viste norsk og utenlandsk kunst frem til 1945. Spesielle attraksjoner: Nasjonalromantiske verker av Andreas Cappelen, J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» m.fl., og en stor Munch-samling med bl.a. «Syk pike» og «Skrik». Museet hadde også en fin samling av franske impresjonister og nyere utenlandsk kunst før 1945 og en samling ikoner av Novgorod-skolen fra 1400- og 1500-tallet. Skulptursamlingen rommet gipsavstøpninger etter greske og romerske originaler og en liten samling gresk og romersk original skulptur. Spredt omkring i utstillingssalene var det også skulpturer av norske og utenlandske kunstnere. Kobberstikk- og håndtegningssamling. Samlingene omfatter ca. 4400 malerier av norske og utenlandske kunstnere, nærmere 1000 originalskulpturer og mer enn 40 000 blad grafikk og tegninger. I 1989 ble Nasjonalgalleriets bestand av nyere maleri og skulptur, det vil si kunst yngre enn 50 år, overført til Museet for samtidskunst, Oslo. Nasjonalgalleriet hadde landets beste spesialbibliotek for billedkunst, ca. 50 000 bind, videre en rekke tidsskrifter. Det utgav også en rekke publikasjoner både som bøker og på nett. Både biblioteket og utgivelsene er nå lagt til Nasjonalmuseet.

Historikk

Museet var opprinnelig en sammenslutning av tre kunstinstitusjoner: Nationalmuseet (opprettet 1837), Skulpturmuseet (opprettet 1871) og Kobberstikk- og håndtegningsamlingen (opprettet 1877). Samlingene ble overdratt staten i 1903 under fellesnavnet Statens Kunstmuseum, 1920 endret til Nasjonalgalleriet. Det som nå er midtpartiet i Nasjonalgalleriets bygning på Tullinløkka, stod ferdig 1881, tegnet av arkitektene H. E. og Adolf Schirmer. Sørfløyen ble ferdig 1908, nordfløyen 1924, begge ved Adolf Schirmer (tildelt Houens diplom 1926).

Edvard Munch-salen ble åpnet 1937. 1924 testamenterte Christian Langaard en samling hollandsk og flamsk 1600-talls malerkunst, foruten enkelte spanske og italienske arbeider, til Nasjonalgalleriet. Kobberstikksamlingen ble opprettet etter initiativ av Lorentz Dietrichson. Grunnstammen er adjunkt Chr. Stangs testamentariske gave på 2000 blad. Opprinnelig ble hovedvekten lagt på utenlandsk grafikk, men norske tegninger kom tidlig med og senere også norsk grafikk.

1. juli 1941 gikk Jens Thiis av som direktør. Han ble etterfulgt av Søren Onsager, som hadde et helt annet kunstsyn og var positiv til «nyordningen» under NS-styret. I hans tid, frem til frigjøringen, ble det i tillegg til vanlig museums- og gallerivirksomhet, arrangert en rekke propagandautstillinger i museet, blant annet «Schaffen und Gestalten» høsten 1941, en utstilling med Snorre-illustrasjoner og Snorre-utgaver i forbindelse med Snorre-jubileet i september 1941, en utstilling arrangert av Luftgaukommando Norwegen med kunstverk laget av soldater i Luftwaffe. Den mest beryktede utstillingen, som Onsager selv stod for, var «Kunst og ukunst» våren 1942, der moderne kunst ble vist frem som «entartet (degenerert) Kunst» i motsetning til den gamle, klassiske figurative kunsten. Utstillingen ble åpnet av minister Gulbrand Lunde, og Onsager meddelte at ved en kommende nymontering i galleriet, ville den moderne kunsten ikke bli hengt opp igjen. Høsten 1942 var det en stor propagandautstilling, laget av Harald Damsleth, som fylte hele 26 saler, kalt «Norges nyreising». Samtidig ble det arrangert en mindre utstilling kalt «Hirdkunst». Sensommeren 1944 ble utstillingen «PK Kämpfer und Künder» arrangert, en utstilling med arbeidene til såkalte «Kriegsberichtere» i Propagandakompanier i Hæren, Luftwaffe, Marinen og Waffen SS.

Etter opprettelsen av Nasjonalmuseet ble det foretatt en rekke interiørmessige og utstillingsmessige endringer. I direktør Sune Nordgrens tid (2003–06) ble den tidligere, kronologisk ordnede samlingen nymontert som såkalte basisutstillinger, tematisk ordnet. Munch-salen og Langaard-salen ble endret og en stor del av den kjente, norske 1800-tallskunsten ble fjernet, noe som vakte sterke reaksjoner. Det gamle systemet ble senere for en stor del gjenopprettet. Tredje etasje var imidlertid stengt, og gipsavstøpningene av de klassiske skulpturene var fjernet.

Hovedproblemet for museet var i mange år plassproblemer, og Nasjonalgalleriet forsøkte flere ganger å utvide bygningen ved å få bygd et nybygg på Tullinløkka, men ingen av de foreslåtte planene ble realisert. I 2005 kom midlertidig et lite nybygg langs Kristian IV's gate («Kunsthallen»), oppført i forbindelse med «Kyss frosken»-utstillingen. Nasjonalgalleriets samlinger ble vedtatt flyttet til nybygget på Vestbanen, som også skal romme samlingene til Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet. I 2010 vant tyske Kleihues + Schuwerk arkitektkonkurransen om dette nye Najonalmuseumsbygget. Tømming og nedleggelse av Nasjonalgalleriet var sterkt omstridt etter at dette ble vedtatt i 2013. Nybygget står ferdig i 2020, men hva som skal skje med Nasjonalgalleriet er uvisst. Bygningen ble stengt ved avslutningen av den store Harald Sohlberg-utstillingen 13. januar 2019, og selv om regjeringen har vedtatt av byggest skal brukes som «visningssted for kunst», er det uklart hva dette innebærer.