Østmarka

Revisjon per 28. jul. 2020 kl. 13:00 av Øyvind (diskusjon | bidrag)

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo bykart

Østmarka, del av Oslomarka, avgrenses i nord og vest av bebyggelen i Groruddalen og Østensjø-området (bydelene Alna og Østensjø) og strekker seg i øst til Rælingen og Øyeren, i sør til Enebakkveien. Østmarka ligger i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Nordre Follo. Totslt areal er 256 km2, herav ca. 40 km2 i Oslo. Østmarka hører til et grunnfjellsområde, noe som gir landskap og vegetasjon en annen karakter enn resten av Oslomarka. I vest og sør er jordbunnen skrinn, med mye fjell i dagen og sparsom vegetasjon. Dalsenkningene er nord–sørgående. Landskapet er kupert og vekslende.

Oslo kommune eier 30 000 daa i Oslo vest for Elvåga og 34 000 daa av Rausjømarka i Enebakk. Rausjøskogene kjøpte Oslo i 1965. Losby Bruk eier 44 000 daa.

Høyeste punkt i Østmarka er Barlindåsen i Rælingen, 397 moh. I Oslo er Puttåsen nord i Østmarka høyest, 363 moh. Det er to naturreservater i Østmarka, men ingen av dem ligger i Oslo: Ramstadslottet naturreservat på 2,2 km2 i Rælingen og Lørenskog, og Østmarka naturreservat på knapt 18 km2 i Enebakk, Lørenskog og Rælingen. Det foreligger planer om å gjøre Østmarka til nasjonalpark.

I 1849 kjøpte konsul Thomas Heftye Sarabråten ved Nøklevann ut fra firmaet Tho. Joh. Heftye & søn som hans bestefar hadde startet. Sarabråten og store deler av Østmarka hadde da vært i firmaets eie siden 1838. Dette området utviklet seg til et sentrum for friluftslivet i Østmarka. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det merket skiløyper i Østmarka. Utbyggingen av forstadsbanene i 1920-årene førte med seg stor økning i trafikken til Østmarka. På samme måte som resten av Marka ble Østmarka brukt av Hjemmefronten til illegal virksomhet under krigen. I dag er Østmarka lett tilgjengelig fra alle kanter. Populære serveringssteder er Skullerudstua, RustadsagaMariholtet, Sandbakken, Østmarkskapellet og Vangen i Enebakk.

Navnet Østmarka skal først ha vært brukt av lærer og kaptein Johs. Skau i 1914.