Vann- og avløpsetaten
Herslebs gate 5, kommunal etat med oppgave å forsyne byen med vann og å drive avløpsnett og kloakkrenseanlegg; har tilsyn med og vakthold i nedbørsfeltene i Oslomarka, og skal kontrollere og godkjenne husinstallasjoner for vann og avløp samt overvåke industrivannanlegg og vassdrag. Driften finansieres ved kommunale vann- og avløpsgebyrer. Etaten har ansvar for drift, vedlikehold og fornyelse av byens renseanlegg, ledningsnett og pumpestasjoner for både drikkevann og avløpsvann. Den fører også tilsyn med Bekkelaget renseanlegg, som drives privat, og dekker Oslos andel av utgiftene til avløpsrenseanlegget til det interkommunale Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS). Andre sentrale oppgaver er forvaltning av vannkildeområder, vassdragstilsyn med vassdragene i byen, veiledning og informasjon til kunder, abonnenter og samfunnet for øvrig.
I alt 41 vann inngår i vannforsyingen, herav fire inntaksvann: Maridalsvannet, Elvåga, Langlivannet og Alnsjøen. I 2008 var den totale vannforsyningen til Oslo 71,6 mill. m3 vann. Etaten har ansvar for drift og vedlikehold av 27 pumpestasjoner og 18 vannmagasiner for drikkevannsforsyningen, 1550 km hovedvannledninger og 32 500 vannkummer.
Historikk. Det ble 1839 opprettet et Vandvæsen med et Kloakvæsen som underavdeling. I 1875 ble Christiania vand og kloakkvæsen opprettet som en avdeling under Stadsingeniøren. Navnet ble modernisert til Oslo vann og kloakkvesen 1925, til Oslo vann- og avløpsverk 1985. Nåværende navn fra 1999.
Avløpshistorikk. De første tilløp til organisert avløp i Christiania kom med «spillvannsrenner» fra byens vannposter, anlagt 1680; et «hovedavløpssystem» for byen ble påbegynt 1848. Etter hvert ble alle bekker lukket og tatt i bruk som kloakker, et problem man fortsatt sliter med. Forurensningen av indre Oslofjord var et problem allerede før 1900. Det akselererte da vannklosettene ble vanlige, og økte ytterligere etter som industrialiseringen skjøt fart sammen med generell byutvikling og befolkningsøkning. 1911 ble de første primitive kloakkrenseanleggene tatt i bruk. Først 1963 stod det sentrale Bekkelaget renseanlegg ferdig. Det interkommunale Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS) ble tatt i bruk i 1983, og gjorde renseanleggene på Skarpsno og ved Akershus festning fra begynnelsen av 1930-årene overflødige. Forurensningen av Oslofjorden nådde maksimum rundt 1970. Senere har byen høstet resultatene av mange og kostbare rensetiltak. Vannkvaliteten i vassdragene og i Oslofjorden stiger, selv om kapasiteten ved renseanleggene har vært for dårlig ved enkelte flomsituasjoner.
For forsyningshistorikk, se Vannforsyningen