Teater

Den første profesjonelle teaterforestilling i Christiania ble gitt 1667 i byens daværende rådhus av en utenlandsk skuespillertrupp. Senere var det opptreden av skuespillere og gjøglere både der og, fra 1733, i det nye rådhuset (Rådhusgata 7). Et fransk skuespillerselskap og en italiensk operatrupp fulgte Frederik 5 til Christiania for å opptre under kongens besøk 1749, men først i 1772 ble det gjort et forsøk på å etablere et fast teater i byen. Martin Nürenbach, en svensk-tysk scenekunstner, lot oppføre fem Holberg-komedier fra årsskiftet 1771–72 og søkte om kongelig tillatelse til å drive teatervirksomhet med norske skuespillere. Tillatelse ble gitt, men forsøket ser ut til å ha vært mislykket. At det tross alt var en levende interesse for teater på denne tiden, viste seg da Det Dramatiske Selskab i Christiania ble stiftet 1780. Den første teaterforestilling med norske skuespillere fant sted 1765; det var Christian Magnus de Falsens Molière-oversettelse Det tvungene Giftermaal.

Sitt første faste offentlige teater fikk Christiania i 1827. Svensken Johan Peter Strömberg hadde tidvis drevet teatervirksomhet i Sverige, og i en periode arbeidet han som instruktør ved Det borgerlige dramatiske Selskab. Dette selskapet var kommet i gang 1806, og medlemmene var håndverkere og mindre kjøpmenn. Strömberg fant at byen trengte et offentlig teater, og i 1809 søkte han om tillatelse til oppføring og drift av en scene. Tillatelsen ble innvilget, men krigen med Sverige kom i veien. Etter en rekke år i hjemlandet kom Strömberg tilbake og startet teaterskole for å bygge opp et ensemble av norske skuespillere. Han fikk en ny tillatelse til å starte teater, og skaffet nødvendig kapital ved aksjetegning slik at en teaterbygning kunne reises (se Dramatiske Selskab i Christiania¶mbergs Teater). Bygningen, som fra 1828 huset Christiania offentlige Theater, brant ned 1835, men det ble straks tatt initiativ til å skaffe byen en ny scene, og høsten 1837 kunne Christiania Theater åpne.

Mens Strömberg hadde satset på norske skuespillere, engasjerte de danske sjefene på Christiania offentlige Theater skuespillere fra København. Flere av de danske aktørene flyttet over til det nye teateret, og nye ble engasjert fra Danmark. Denne danske dominansen i det som skulle være norsk scenekunst, kom til å bli et stridsemne ved Christiania Theater i årene fremover. Norsk nasjonalfølelse og trangen til å fremme en selvstendig kultur ble stadig sterkere. Da Det norske Theater ble åpnet i Bergen 1850, skulle det få innvirkning også på Christianias teaterliv. Flere av de unge talenter som debuterte i Bergen, som Lucie Wolf og Johannes Brun, fikk etter hvert engasjement ved Christiania Theater. Det var også etter mønster av teateret i Bergen at Den norske dramatiske Skoles Theater i Møllergata ble etablert 1852. Etter et par år endret det navn til Christiania norske Theater, som en utfordring til det dansk-dominerte Christiania Theater. 1857–62 var Henrik Ibsen dets kunstneriske leder. Motsetningsforholdet tok slutt da ensemblet i Møllergata lot seg engasjere ved Christiania Theater 1863. Men forut hadde Christiania Theater opplevd en heftig strid om engasjering av nye danske skuespillere. Blant annet stod det 1856 et «teaterslag» under ledelse av Bjørnstjerne Bjørnson. Ti år senere ledet så Bjørnson teateret i et par år, men da det en tid etter Bjørnsons fratreden oppstod motsetningsforhold til den nye ledelsen av Christiania Theater, etablerte flere av de beste skuespillerne Møllergadens Theater med Bjørnson som leder 1870–72.

I 1880- og 1890-årene opplevde Christiania Theater sin «gullalder». I 1899 ble det revet og avløst av Nationaltheatret som landets og byens hovedscene. Samtidig foregikk det en ekspansjon i byens teatervirksomhet. Ekteparet Alma og Johan Fahlstrøm hadde et par år tidligere brutt med Christiania Theater og startet Centralteatret. De overlot etter to år sin nye scene til andre og begynte ved Nationaltheatret, men allerede i 1903 forsøkte de seg igjen på egen hånd og åpnet Nationaltheatretater. Scenen de overtok var Eldorado i Torggata 9, og de spilte der til 1911. Andre mer kortvarige teaterforetagender på denne tiden var Carl Johan-teatret (1893–96) og Sekondteatret (1899–1900), senere Bertha Ræstads teater (1912), alle i Tivolihaven. Samme sted holdt også varietescenen Theatre Moderne (1914–27) til, og videre Chat Noir som åpnet som kabaret-teater på Tivoli i 1912. Men den viktigste nyveksten i hovedstadens teaterliv kom 1913 med grunnleggelsen av Det Norske Teatret som en egen nynorsk scene.

Til mellomkrigstidens teatervirksomhet hørte eksperiment-scener som Mayol (1921), fortsatt i Intimteatret, og Balkongen (1927–28). Den ikke-realistiske strømningen i europeisk teater som her kom til uttrykk, satte også sitt preg på Nationaltheatrets stil, bl. a. støttet av teatermaler Oliver Neerland som var knyttet til dette teatret 1918–35. Det Nye Teater, som kom i gang 1929, tok også mål av seg til å være et litterært teater. Først i 1945 kom et nytt litterært teater, Studioteatret, og i 1952 åpnet Folketeatret som hadde vært planlagt siden 1918. Begge fikk kortvarig levetid. 1950-årene skulle bli en krisetid for Oslo-teatrene. Det ble saneringer, og stat og kommune trådte inn i teatrenes styrer og representantskap for å hjelpe til med finansiering av driften. Det ble besluttet å opprette Oslo Nye Teater 1959, som en sammenslutning av Det Nye Teater og Folketeatret.

I de neste tiårene ble flere biscener åpnet av institusjonsteatrene for å slippe til ny norsk dramatikk og eksperimentelt utenlandsk teater, og for å kunne spille teater med nærmere fysisk kontakt mellom scene og sal. I dag spiller de tre institusjonsteatrene fast på til sammen ni scener. Nationaltheatret har sin faste amfiscene «på loftet», og det mer eksperimentelle Torshovteatret, Oslo Nye Teater spiller på Centralteatret ved siden av dukketeaterscenen i Trikkestallen på Torshov (tidligere på Bymuseet), mens Det Norske Teatret har tre scener i nybygget i Kristian IV’s gate. Offentlig drevet er også de to eksperimentscenene på Centralteatret på Rodeløkka, som i tillegg er blitt brukt som arbeidsscener for Statens Teaterhøgskole. Fra 1995 drives Nationaltheatret og Det Norske Teatret som 100 % statlige institusjoner, mens Oslo Nye Teater i hovedsak finansieres av kommunen.

De siste tiårene har det igjen vært mulig å drive privat teater i Oslo. Chat Noir og ABC-teatret (senere Edderkoppen) har presentert mange revyer. I tillegg er det blitt drevet profesjonelt teater på mer eller mindre heltid fra midten av 1980-årene på Chateau Neuf, Centralteatret og Humla (fra 1991 Dizzie Showteater). Noen forsøk, som Soria Moria Teater på Torshov, Bryggeteatret på Aker Brygge og showscenen på Mølla, viste seg ikke å være liv laga. Et spesielt teatertilbud i krysningspunktet mellom norsk kultur og innvandrerkultur er Nordic Black Theatre, opprettet 1992. Det Åpne Teater startet i 1986, fra 2010 kalt Dramatikkens hus. Den nye Christiania Teater åpnet 2006, og etter at operaen fikk sitt nybygg, ble Folketeatret gjenåpnet som privat teater i 2009.

Både institusjonsteatrene og frie grupper/private produsenter har også spilt teater både utendørs, særlig på Akershus festning, og innendørs i alle mulige typer mindre lokaler.

Se også artiklene om de enkelte teatre og om opera. TOS

Referanser i denne artikkelen

Balkongen, Bertha Ræstads teater, Carl Johan-teatret, Centralteatret, Chat Noir, Christiania Teater, Christiania Theater, Dramatikkens hus, Dramatiske Selskab i Christiania, Folketeatret, Mayol, Nationaltheatret, Nordic Black Theatre, Norske Teatret, Nye Teater, Oslo Nye Teater, Sekondteatret, Studioteatret, Theatre Moderne, Torshovteatret, Victoria Teater