Statens interneringsleir for kvinner

Revisjon per 12. jan. 2021 kl. 18:57 av KAT (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)

Statens interneringsleir for kvinner, internerings-/fangeleir opprettet høsten 1945 på Hovedøya. Etter at tyskerne hadde forlatt «Lager Hovedöen» i mai 1945, ble Hovedøya leir 1. oktober gjenåpnet som Statens interneringsleir for kvinner. Her ble det man den gang kalte «tyskertøser», kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyske soldater under krigen, internert. Mange hadde tidligere vært i andre leire, blant annet kom 500 fra leiren ved Ljanskollen, der de hadde vært siden 14. juni.

Den offisielle begrunnelsen for interneringen var at man på denne måten ville hindre spredning av kjønnssykdommer samt beskytte kvinnene mot folk som ville hevne seg på dem. Kvinnene hadde ikke brutt noen lov, og de ble internert av politi og helsemyndigheter uten å ha vært dømt for å ha gjort noe ulovlig. I leiren, som var administrert av Helsedirektøren, fikk de få som hadde kjønnssykdommer medisinsk behandling av en lege og en sykepleier. De aller fleste internerte var imidlertid friske, så oppholdet i leiren var derfor å betrakte som en ren straff. Og leiren var organisert som en fangeleir; den var omgitt av høye piggtrådgjerder, den hadde bevæpnede vakter som patruljerte, og leirportene hadde flomlys om natten slik at ingen skulle klare å rømme. I desember brant leirens badebrakke ned til grunnen. Da leiren ble avviklet i april 1946, hadde ca. 1100 jenter vært internert i leiren i kortere eller lengre tid, straffet uten lov og dom for sin livsførsel i under krigen.