Statens interneringsleir for kvinner

Statens interneringsleir for kvinner, internerings/fangeleir opprettet høsten 1945 på Hovedøya for kvinner som hadde hatt seksuelt samkvem med tyske soldater under krigen. Etter at tyskerne hadde forlatt «Lager Hovedöen» i mai 1945, ble Hovedøya leir den 1. oktober gjenåpnet som Statens interneringsleir for kvinner. Her ble det man den gang kalte «tyskertøser», kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyske soldater under krigen, internert. Mange hadde tidligere vært i andre leire, blant annet kom 500 fra leiren ved Ljanskollen, der de hadde vært siden 14. juni. I desember brant en av brakkene. Det var leirens badebrakke som brant ned til grunnen. Den offisielle begrunnelsen for interneringen var at man på denne måten ville hindre spredning av kjønnssykdommer samt beskytte kvinnene mot folk som ville hevne seg på dem. Kvinnene hadde ikke brudt noen lov, og ble internert av politi og helsemundigheter uten å ha vært dømt for å ha gjort noe ulovlig. I leiren, som var administrert av Helsedirektøren, fikk de få som hadde kjønnssykdommer medisinsk behandling av en lege og en sykepleier. De aller fleste internerte var imidlertid friske, så oppholdet i leiren var derfor å betrakte som en straff. Og leiren var organisert som en fangeleir; den var omgitt av høye piggtrådgjerder, den hadde bevæpnede vakter som patruljerte og leirportene hadde flomlys om natten, slik at ingen skulle klare å rømme. Da leiren ble avviklet i april 1946, hadde ca. 1100 jenter vært internert i leiren i kortere eller lengre tid, straffet uten lov og dom for deres livsførsel i under krigen.