Sankt Hallvard
Sankt Hallvard, ca. 1020–43, Oslos vernehelgen, skal ha vært sønn av storbonden Vebjørn på Husaby i Lier og hans hustru Torny, som var søster eller søsterdatter til Åsta, Olav den helliges mor. Om hans martyrium fortelles at han søkte å beskytte en gravid kvinne som var forfulgt av voldsmenn (en variant av legenden sier at hun var en rømt trellkvinne som ble forsøkt fanget av sin husbond og hans menn). Hallvard tok henne med i båten sin for å komme i sikkerhet på den andre siden av Drammensfjorden, men de ble innhentet og drept – Hallvard ble rammet av tre pilskudd. Liket hans ble senket i sjøen med en møllestein som søkke, men både liket og steinen fløt opp igjen. Da dette jærtegn ble kjent, begynte man å dyrke ham som en folkelig kåret lokalhelgen. Hallvard ble opprinnelig gravlagt i Lier, men da domkirken i Oslo stod ferdig, trolig i 1120-årene, ble relikviene ført dit og lagt i et skrin på høyalteret. Senere fikk kirken navn etter Hallvard (Sankt Hallvardkatedralen).
Hallvard var først og fremst lokalhelgen i Viken og på Opplandene, og her ble hans festdag, 15. mai, feiret som obligatorisk helligdag. Som Oslo bys vernehelgen er han avbildet med møllesteinen og pilene i Oslo bys segl og byvåpen (se Oslo-artikkelen foran i boken). Vi kjenner også en hallvardsekvens, en gledeshymne til bruk på helgenens festdag.