Oslo-sangen

Revisjon per 25. apr. 2020 kl. 20:44 av Trond (diskusjon | bidrag)

Oslo-sangen er «Det er vår egen by» med tekst av Nils Collett Vogt (1864–1937). Den har blant annet vært sunget til en melodi av Einar Ellgen (egentlig Einar Strøm-Andersen, 1897–1951). Men en rekke andre melodier har også vært i bruk, og dette er vel årsaken til at sangen ikke har fått noen sentral plass i osloborgernes bevissthet og er lite benyttet.

Historikk

Nils Collett Vogts Oslo-sang var resultatet av en konkurranse som hadde frist 1. juli 1921. En premie på 1000 kroner, hentet fra redaktør Amandus Schibsteds fond til mannssangens fremme, ble lovet til den som skrev den beste «Kristiania-sang». Formålet var å gi hovedstaden en offisiell sang til 300-års jubileet i 1924. Nils Collett Vogt gikk seirende ut av konkurransen. Hans vinnerdikt ble offentliggjort på førstesiden av Aftenpostens morgennummer for 8. oktober 1921 og senere i flere andre aviser under tittelen «Sang for Kristiania» (se nedenfor).

Det ble deretter utlyst en konkurranse om beste melodi. Også her var premien 1000 kroner. Men denne konkurransen resulterte i hele 106 innsendte forslag. Juryen maktet ikke å kåre én enkelt vinner og ga seieren til fire melodier, skrevet av henholdsvis Johan Halvorsen, Iver Holter, Alf Hurum og Oscar Borg. I tillegg var flere av de andre deltagerne i konkurransen raskt ute med å publisere sine bidrag.

Nils Collett Vogts tekst fikk et visst gjennomslag. Da Hans Heiberg redigerte boken til byens 900-års jubileum i 1950, refererte han til Nils Collett Vogts dikt og ga boken tittelen «Det er vår egen by». Men sanglærere ved forskjellige skoler fremmet forskjellige melodier. Melodien av Einar Ellgen later til å ha hatt en viss fremgang, i hvert fall til et stykke inn i etterkrigstiden. Den norske Studentersangforening urfremførte en versjon med melodi av Per Reidarson i 1935. I «Allsangboka nr. 2: for skole og fritid» (1950), som er redigert av Melvin Simonsen, angir Simonsen en melodi han selv har skrevet. Mange andre melodier har vært benyttet.

Flere andre sanger er blitt fremmet som «uoffisiell» Oslo-sang. Blant kandidatene bør nevnes «Akerselva, du gamle, du grå», med tekst av Vilhelm Dybwad og hvor melodien stammer fra en marsj av østerrikeren Karl Sprowaker. Den ble lansert i Dybwads farse «Verdens undergang» på Centralteatret i 1906. «En Oslodag», med tekst av Per Kvist og melodi av Kristian Hauger («Hver eneste dag er en Oslodag,/for alle som elsker vår by»), ble lansert til Oslodagen i 1937. Til byens 1000-års jubileum i 2000 skrev Lars Lillo-Stenberg sangen «Oslo» med omkvedet «Oslo, Oslo, du er liten til å være så stor/Oslo, Oslo, og jeg liker deg bedr’enn du tror».Det er vår egen by

Nils Collett Vogts tekst

Teksten som ble offentligjort i Aftenposten er senere blitt forkortet og språket modernisert. Og byen endret navn fra Kristiania til Oslo i 1925 og diktet fikk derfor tittel etter den første linjen. Her er hele sangen i Nils Colletts Vogts opprinnelige versjon:

Det er vor egen by!

Saa fast og trygt du hviler

i dine aasers ly.

Snart høit og blaatt. Snart taakegraat.

Og det er storting, det er slot

og gamle Akershus

i fjordens bølgebrus.

-

Ut av den trange fjord!

Det strømmet os til hjertet,

da brat du svandt i nord.

Vi reiste bort, vi kom os hjem

til dig, vor by, og alle dem,

som mindebundne vet:

Her har vi voksested.

-

Hvor saa vi slik en vaar!

Det er, som isen smelter

i sang om lyse kaar.

Hvor så vi slikt et straaleveir!

Det risler her, det blinker der...

Og var min fiende du,

saa har jeg glemt det nu!

-

Mands kjølig – klare sind – !

Naar vaarlig – mykt det skjælver,

har det en stjernes skin.

Høit over unge drømmes land

sprang frem bak Askeraasens rand

vor stjerne mangen kvæld

og vidnet om os selv.

-

Vi hilser dig, vor by!

naar arbeidstræt du synker

i stjernens skin paa ny!

Og som igaar du har idag

dit sterke ansikts tunge drag,

et smil, hvis aapne glans

er fuldt og helt en mands!

-

Fra vaar til senest høst,

fra sommer frem til vinter

støt samme livets røst:

Her er den slagplads hvor vi strir.

Her er vort hjem. Og hjemmet gir

med virkelysten haand

vi av vor kraft, vor aand!