Lillomarka

Lillomarka, del av Oslomarka, et 62 km² skogområde, grenser til Maridalsvannet i vest, strekker seg på nord- og østsiden ned i Nittedal, i sør ned til bebyggelsen fra Grefsenåsen til Grorud. Navnet Lillomarka ble første gang foreslått av Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningens årbok 1931. Tidligere var en rekke navn i bruk, delvis med utgangspunkt i gårdsskogene: Grefsenmarka, Grorudmarka, Ammerudmarka, Skøyenmarka og Nittedalsmarka. Nær halvparten av Lillomarka ligger i Nittedal.

Oslo kommune eier 17 000 daa, Nittedal kommune 7983 daa og staten noen mindre skogteiger. Løvenskioldskogen mellom Maridalen og Nordre Langvann er på 9700 daa, resten er stort sett gårdsskog. Ved Alnsjøen ligger restene etter kobbergruvene som Det Gothalfske Kobberverk drev på 1700-tallet.

Gamle Hadelandsvei var viktigste ferdselsvei gjennom Lillomarka til slutten av 1700-tallet. Denne eldste veien mellom Oslo og Hadeland gikk mellom Grefsenåsen og Årvollåsen, vest for Alnsjøen, over Lilloseter til Kjulstjern og Nordskogtjern, videre over Sinober og Boråsen til Laskerud, og kom trolig ned til Harestuvannet. Bergenske kongevei avløste Hadelandsveien. Ved Grorud tok den av fra Trondheimsveien, gikk vest og nord av Røverkollen til plassen Skytta i Nittedal.

Turistlivet i Lillomarka fikk en begynnelse da medlemmer av Christiania Skiklub 1895–1900 brukte plassen Sørskogen i Nittedal som overnattingssted. Nydalens Skiklub reiste hytte på Sinober i 1902 (ny hytte fra 1938). Skiforeningen anla løyper fra 1910, og har i dag 110 km merkete løyper i traktene. Videre finnes det 80 km blåmerkede stier, som vedlikeholdes av Oslo og Omegn Turistforening (OOT). Skilting og merking av sommerstiene kom i gang i 1925. En rekke bygdelag, andre foreninger og private har hytter i Lillomarka. Lillomarkkapellet ble reist sørøst for Sørskogen og innviet 1965.