Forskjell mellom versjoner av «Kranich»

Linje 1: Linje 1:
'''Kranich,''' tysk militærleir, av og til blitt kalt ''Tonsenhagen leir'' og ''Linderudleiren'' (ikke å forveksle med dagens Linderud leir ovenfor [[Sletteløkka]] øst for [[Kolåsen]], der Krigsskolen nå holder til). Leiren lå i skogen i Årvollåsen mellom Kolåsen og Årvollbekken. Den strakte seg fra Trondheimsveien, der det var piggtrådgjerde, og et godt stykke oppover i skogen på begge sider av veien som den gang ble kalt Spælabakken etter plassen Spælen. Leiren var det tyskerne kalt ein ''Waldlager'', en skogsleir, der brakkene som ofte var tømmerhytter, var plassert mellom trærne slik at leiren var vanskelig å oppdage fra fly. I en tysk leiroversikt er den oppført med to omtrent like store deler, ''Kranich I'' og ''Kranich II''. Hvorfor og på hvilken måte leiren var delt, er usikkert, også hvor grensen mellom delene gikk. Sannsynligvis var den delt slik at den ene delen lå øst for veien nordover, på Kolås-siden og den andre på vestsiden, på Årvollås-siden. Brakkene i leiren hadde navn etter tyske byer og landskaper, noe som ikke var uvanlig. Her het de blant annet ''Greinau, Breslau, Posen, Stettin, München, Frankfurt am Main, Wiesbaden, Stuttgart, Hannover, Hamburg, Bremen, Baden, Köpenick,'' ''Trier'' og ''Murnau''. Navnene var sirlig brent inn i treskilt som var montert over inngangsdørene til brakkene.
+
'''Kranich,''' tysk militærleir, av og til blitt kalt ''Tonsenhagen leir'' og ''Linderudleiren'' (ikke å forveksle med dagens [[Linderud leir]] ovenfor [[Sletteløkka]] øst for [[Kolåsen]], der [[Krigsskolen]] nå holder til). Leiren lå i skogen i Årvollåsen mellom [[Kolåsen]] og Årvollbekken. Den strakte seg fra [[Trondheimsveien]], der det var piggtrådgjerde, og et godt stykke oppover i skogen på begge sider av veien som den gang ble kalt Spælabakken etter plassen Spælen. Leiren var det tyskerne kalt ein ''Waldlager'', en skogsleir, der brakkene som ofte var tømmerhytter, var plassert mellom trærne slik at leiren var vanskelig å oppdage fra fly. I en tysk leiroversikt er den oppført med to omtrent like store deler, ''Kranich I'' og ''Kranich II''. Hvorfor og på hvilken måte leiren var delt, er usikkert, også hvor grensen mellom delene gikk. Sannsynligvis var den delt slik at den ene delen lå øst for veien nordover, på Kolås-siden og den andre på vestsiden, på Årvollås-siden. Brakkene i leiren hadde navn etter tyske byer og landskaper, noe som ikke var uvanlig. Her het de blant annet ''Greinau, Breslau, Posen, Stettin, München, Frankfurt am Main, Wiesbaden, Stuttgart, Hannover, Hamburg, Bremen, Baden, Köpenick,'' ''Trier'' og ''Murnau''. Navnene var sirlig brent inn i treskilt som var montert over inngangsdørene til brakkene.
  
 
Hovedinngangen til leiren lå øverst i den før omtalte Spælabakken. Her var det leirport med bom og vaktstue like nord for Linderud gamle skole, omtrent der det fremdeles ligger en offiserstømmerbrakke og en grønn brakke. Vi har få sikre opplysninger om denne leiren, bakgrunnen for den er uklar, også hvilken våpengren som anla den. Antagelig var det Hæren, da det ikke skal ha blitt observert Luftwaffe-soldater i sine gråblå uniformer her. Der veien i dag går østover mot Hestejordene, og hvor det var et lite friområde på 60 x 25 meter, anla man i 1944 en oppstillingsplass for biler ved en intern leirport. Den tilhørte ''Armee Nachrichten Abteilung 635'', altså en avdeling av et etterretningsregiment. Plassen ble etter krigen opparbeidet til en liten idrettsplass. Om høsten ble det også kjøpt inn blikk til pipebeslag på 20 piper i leiren.
 
Hovedinngangen til leiren lå øverst i den før omtalte Spælabakken. Her var det leirport med bom og vaktstue like nord for Linderud gamle skole, omtrent der det fremdeles ligger en offiserstømmerbrakke og en grønn brakke. Vi har få sikre opplysninger om denne leiren, bakgrunnen for den er uklar, også hvilken våpengren som anla den. Antagelig var det Hæren, da det ikke skal ha blitt observert Luftwaffe-soldater i sine gråblå uniformer her. Der veien i dag går østover mot Hestejordene, og hvor det var et lite friområde på 60 x 25 meter, anla man i 1944 en oppstillingsplass for biler ved en intern leirport. Den tilhørte ''Armee Nachrichten Abteilung 635'', altså en avdeling av et etterretningsregiment. Plassen ble etter krigen opparbeidet til en liten idrettsplass. Om høsten ble det også kjøpt inn blikk til pipebeslag på 20 piper i leiren.
Linje 5: Linje 5:
 
Ved kapitulasjonen var i underkant av 400 mann fra sambands- og etterretningsavdelinger stasjonert her. På en åstopp lenger nord hadde leiren en observasjonspost i et utkikkstårn, opprinnelig et gammelt branntårn. Men leiren skal også ha blitt brukt som rekreasjonsleir for mannskaper fra Østfronten. Muligens var det slik at den ene delen var en etterretningsleir og den andre en rekreasjonsleir.
 
Ved kapitulasjonen var i underkant av 400 mann fra sambands- og etterretningsavdelinger stasjonert her. På en åstopp lenger nord hadde leiren en observasjonspost i et utkikkstårn, opprinnelig et gammelt branntårn. Men leiren skal også ha blitt brukt som rekreasjonsleir for mannskaper fra Østfronten. Muligens var det slik at den ene delen var en etterretningsleir og den andre en rekreasjonsleir.
  
Etter at de allierte hadde overtatt de tyske militæranleggene, ble leiren sommeren 1945 lagt direkte under ''Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen'', som var underlagt den allierte overkommandoen ''Allied Military Joint Command (AMJC).'' DOBN administrerte interneringsleirene og stod for overføring og hjemsendelse av tysk miltært og sivilt personell. Leiren ble gjort til en av fire slike interneringsleire i Oslo-området, såkalte reservasjoner. Den ble kalt ''Reservation 47 Lagerbereich Kranich''. De andre tre var Bogstadleiren, Sognsvannsleiren og Lahaugmoen. Antallet soldater som nå var krigsfanger i leiren, økte derfor fra knappe 389 til 920 i løpet av tre uker i mai 1945. I september bodde fremdeles 130 sambandssoldater igjen i leiren, men en måned senere var antallet internerte økt igjen til 316. I 1946 og 1947 dukket leiren sporadisk opp i avisspaltene. I mars 1946 fikk norske vaktmannskaper kritikk for å ha brukt sengene og andre møbler i vaktarresten til fyring. Sommeren 1946 nevnes leiren i avisene fordi tre norske fiskere (Magnus Torgersen, Jens Karlsen og Jens Andreassen) ble innkvartert her. De hadde vært i sovjetisk fangenskap etter at en sovjetisk ubåt hadde senket fiskeskøyta deres, ''Skreien'', utenfor Senja i april 1943. En annen gruppe som også i en kortere tid bodde her, var britiske såkalte «krigsbruder». I april 1946 var det en mindre brann i brakken ''Halle'', og litt senere brant lagerbygningen ''Leipzig'' helt ned.
+
Etter at de allierte hadde overtatt de tyske militæranleggene, ble leiren sommeren 1945 lagt direkte under ''Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen'', som var underlagt den allierte overkommandoen ''Allied Military Joint Command (AMJC).'' DOBN administrerte interneringsleirene og stod for overføring og hjemsendelse av tysk miltært og sivilt personell. Leiren ble gjort til en av fire slike interneringsleire i Oslo-området, såkalte reservasjoner. Den ble kalt ''Reservation 47 Lagerbereich Kranich''. De andre tre var [[Bogstadleiren|Bogstadleiren,]] [[Sognsvannsleiren]] og Lahaugmoen. Antallet soldater som nå var krigsfanger i leiren, økte derfor fra knappe 389 til 920 i løpet av tre uker i mai 1945. I september bodde fremdeles 130 sambandssoldater igjen i leiren, men en måned senere var antallet internerte økt igjen til 316. I 1946 og 1947 dukket leiren sporadisk opp i avisspaltene. I mars 1946 fikk norske vaktmannskaper kritikk for å ha brukt sengene og andre møbler i vaktarresten til fyring. Sommeren 1946 nevnes leiren i avisene fordi tre norske fiskere (Magnus Torgersen, Jens Karlsen og Jens Andreassen) ble innkvartert her. De hadde vært i sovjetisk fangenskap etter at en sovjetisk ubåt hadde senket fiskeskøyta deres, ''Skreien'', utenfor Senja i april 1943. En annen gruppe som også i en kortere tid bodde her, var britiske såkalte «krigsbruder». I april 1946 var det en mindre brann i brakken ''Halle'', og litt senere brant lagerbygningen ''Leipzig'' helt ned.
  
 
'''''Kranich I'''.'' Denne delen av leiren lå omtrent der [[Tonsenhagen skole]] ligger nå, og videre nordover og vestover. Her var det før krigen så godt som ingen bebyggelse, Linderud gamle skole lå nede i bakken, og leiren ble anlagt på den relativt flate sletta her oppe og videre oppover i skogen mot det gamle dynamittlageret. Den skal ha blitt anlagt i 1942, og bestod av to mannskapsbrakker for 60 mann, fire for 20 mann, åtte mindre brakker, en spisebrakke, en tømmerhytte for offiserer og seks lagerskur. Leiren hadde elektrisk lys, og brakkene ble oppvarmet med vedovner, de hadde ikke innlagt vann. Det var fellesbad. I fjellet øst for leiren ble det sprengt ut et bunkeranlegg, to innganger er fremdeles synlige. Ved veien som går østover mot steinbruddene og dagens Krigsskole, like nordøst for leiren, var det et bilverksted. Porten, litt av gjerdet og et betongdekke kan fortsatt sees. Veien inn til leiren var stengt med bom og vakt ved offisershytta.
 
'''''Kranich I'''.'' Denne delen av leiren lå omtrent der [[Tonsenhagen skole]] ligger nå, og videre nordover og vestover. Her var det før krigen så godt som ingen bebyggelse, Linderud gamle skole lå nede i bakken, og leiren ble anlagt på den relativt flate sletta her oppe og videre oppover i skogen mot det gamle dynamittlageret. Den skal ha blitt anlagt i 1942, og bestod av to mannskapsbrakker for 60 mann, fire for 20 mann, åtte mindre brakker, en spisebrakke, en tømmerhytte for offiserer og seks lagerskur. Leiren hadde elektrisk lys, og brakkene ble oppvarmet med vedovner, de hadde ikke innlagt vann. Det var fellesbad. I fjellet øst for leiren ble det sprengt ut et bunkeranlegg, to innganger er fremdeles synlige. Ved veien som går østover mot steinbruddene og dagens Krigsskole, like nordøst for leiren, var det et bilverksted. Porten, litt av gjerdet og et betongdekke kan fortsatt sees. Veien inn til leiren var stengt med bom og vakt ved offisershytta.
  
'''''Kranich II'''.'' Denne delen av leiren lå antagelig i skogen vest for Kranich I og nedover mot Trondheimsveien, den er også kalt ''Brobekk leir''. Den hadde tre mannskapsbrakker med plass til 60 i hver og to med plass til 20 i hver, samt tre andre brakker, en tømmerhytte, en vaktstue, en spisebrakke, en administrasjonsbrakke, og to lagerskur. Brakkestandarden var antagelig den sammen som i den andre delen av leiren. I alt var det 36 bygninger i ''Kranich''.
+
'''''Kranich II'''.'' Denne delen av leiren lå antagelig i skogen vest for Kranich I og nedover mot [[Trondheimsveien]], den er også kalt ''Brobekk leir''. Den hadde tre mannskapsbrakker med plass til 60 i hver og to med plass til 20 i hver, samt tre andre brakker, en tømmerhytte, en vaktstue, en spisebrakke, en administrasjonsbrakke, og to lagerskur. Brakkestandarden var antagelig den sammen som i den andre delen av leiren. I alt var det 36 bygninger i ''Kranich''.
  
 
''Kranich'' ble i august 1946 frigitt av det militære og overført til Direktoratet for fiendtlig eiendom, bortsett fra tre brakker og to tømmerhytter som ble beholdt av DK Viken. Den ene av tømmerhyttene var Sosialdepartementet interessert i å overta til bruk for sin engelske velferdsoffiser, mrs. Irene Hjersing. Denne høsten kunne dermed Brakkeutvalget starte salg av brakkene for nedrivning. Dette foregikk fra september dette året til sommeren 1947, og salget gikk raskt. Så godt som hele leiren ble solgt og revet i løpet av 10 måneder. Det gjaldt de mange mannskapsbrakkene, de to offiserstømmerhyttene, (den ene ble riktignok ikke revet), en kjøkkenbrakke, en badebrakke, en vaskebrakke, fire vaktstuer, to verkstedbrakker, en garasjebrakke, en stallbrakke, en grisebrakke og fire lagerbrakker. Brakken ''Murnau'' ble kjøpt av Økernlund KFUK-speidere ved Marit Høyne og gjenoppført 1948 som Speiderheimen i [[Nordalveien]]. Den brant ned nyttårshelgen 1971/72. Brakken ''Frankfurt'' ''am Main'' ble kjøpt av en privatmann (Aage Brustad) i 1947, demontert og gjenoppført som hans privatbolig i [[Brobekkveien]] 9B. Den er tilbygd en fløy og er nå en fin enebolig. Man skal ha god greie på tyskerbrakkenes proporsjoner og takvinkler for å skjønne at dette tidligere var en av brakkene i leiren på den andre siden av Trondheimsveien.
 
''Kranich'' ble i august 1946 frigitt av det militære og overført til Direktoratet for fiendtlig eiendom, bortsett fra tre brakker og to tømmerhytter som ble beholdt av DK Viken. Den ene av tømmerhyttene var Sosialdepartementet interessert i å overta til bruk for sin engelske velferdsoffiser, mrs. Irene Hjersing. Denne høsten kunne dermed Brakkeutvalget starte salg av brakkene for nedrivning. Dette foregikk fra september dette året til sommeren 1947, og salget gikk raskt. Så godt som hele leiren ble solgt og revet i løpet av 10 måneder. Det gjaldt de mange mannskapsbrakkene, de to offiserstømmerhyttene, (den ene ble riktignok ikke revet), en kjøkkenbrakke, en badebrakke, en vaskebrakke, fire vaktstuer, to verkstedbrakker, en garasjebrakke, en stallbrakke, en grisebrakke og fire lagerbrakker. Brakken ''Murnau'' ble kjøpt av Økernlund KFUK-speidere ved Marit Høyne og gjenoppført 1948 som Speiderheimen i [[Nordalveien]]. Den brant ned nyttårshelgen 1971/72. Brakken ''Frankfurt'' ''am Main'' ble kjøpt av en privatmann (Aage Brustad) i 1947, demontert og gjenoppført som hans privatbolig i [[Brobekkveien]] 9B. Den er tilbygd en fløy og er nå en fin enebolig. Man skal ha god greie på tyskerbrakkenes proporsjoner og takvinkler for å skjønne at dette tidligere var en av brakkene i leiren på den andre siden av Trondheimsveien.
  
Det eneste som er igjen av ''Lager Kranich I'' er de to bunkerne i fjellet, restene av bilverkstedet, de to brakkene like ved Tonsenhagen skole – den nevnte offiserstømmerhytta som nå er et bolighus, og brakken ved siden av, den såkalte TUF-hytta, oppført som ungdomshus av brukte materialer i forbindelse med rivingen av leiren. Av ''Kranich II'' nærmest [[Brobekk (strøk)|Brobekk]] er det ingen spor igjen. ØR
+
Det eneste som er igjen av ''Lager Kranich I'' er de to bunkerne i fjellet, restene av bilverkstedet, de to brakkene like ved [[Tonsenhagen skole]] – den nevnte offiserstømmerhytta som nå er et bolighus, og brakken ved siden av, den såkalte TUF-hytta, oppført som ungdomshus av brukte materialer i forbindelse med rivingen av leiren. Av ''Kranich II'' nærmest [[Brobekk (strøk)|Brobekk]] er det ingen spor igjen. ØR
 
[[Kategori:Militære anlegg]]
 
[[Kategori:Militære anlegg]]
 
[[Kategori:Andre verdenskrig 1940-1945]]
 
[[Kategori:Andre verdenskrig 1940-1945]]

Revisjonen fra 21. apr. 2018 kl. 11:59

Kranich, tysk militærleir, av og til blitt kalt Tonsenhagen leir og Linderudleiren (ikke å forveksle med dagens Linderud leir ovenfor Sletteløkka øst for Kolåsen, der Krigsskolen nå holder til). Leiren lå i skogen i Årvollåsen mellom Kolåsen og Årvollbekken. Den strakte seg fra Trondheimsveien, der det var piggtrådgjerde, og et godt stykke oppover i skogen på begge sider av veien som den gang ble kalt Spælabakken etter plassen Spælen. Leiren var det tyskerne kalt ein Waldlager, en skogsleir, der brakkene som ofte var tømmerhytter, var plassert mellom trærne slik at leiren var vanskelig å oppdage fra fly. I en tysk leiroversikt er den oppført med to omtrent like store deler, Kranich I og Kranich II. Hvorfor og på hvilken måte leiren var delt, er usikkert, også hvor grensen mellom delene gikk. Sannsynligvis var den delt slik at den ene delen lå øst for veien nordover, på Kolås-siden og den andre på vestsiden, på Årvollås-siden. Brakkene i leiren hadde navn etter tyske byer og landskaper, noe som ikke var uvanlig. Her het de blant annet Greinau, Breslau, Posen, Stettin, München, Frankfurt am Main, Wiesbaden, Stuttgart, Hannover, Hamburg, Bremen, Baden, Köpenick, Trier og Murnau. Navnene var sirlig brent inn i treskilt som var montert over inngangsdørene til brakkene.

Hovedinngangen til leiren lå øverst i den før omtalte Spælabakken. Her var det leirport med bom og vaktstue like nord for Linderud gamle skole, omtrent der det fremdeles ligger en offiserstømmerbrakke og en grønn brakke. Vi har få sikre opplysninger om denne leiren, bakgrunnen for den er uklar, også hvilken våpengren som anla den. Antagelig var det Hæren, da det ikke skal ha blitt observert Luftwaffe-soldater i sine gråblå uniformer her. Der veien i dag går østover mot Hestejordene, og hvor det var et lite friområde på 60 x 25 meter, anla man i 1944 en oppstillingsplass for biler ved en intern leirport. Den tilhørte Armee Nachrichten Abteilung 635, altså en avdeling av et etterretningsregiment. Plassen ble etter krigen opparbeidet til en liten idrettsplass. Om høsten ble det også kjøpt inn blikk til pipebeslag på 20 piper i leiren.

Ved kapitulasjonen var i underkant av 400 mann fra sambands- og etterretningsavdelinger stasjonert her. På en åstopp lenger nord hadde leiren en observasjonspost i et utkikkstårn, opprinnelig et gammelt branntårn. Men leiren skal også ha blitt brukt som rekreasjonsleir for mannskaper fra Østfronten. Muligens var det slik at den ene delen var en etterretningsleir og den andre en rekreasjonsleir.

Etter at de allierte hadde overtatt de tyske militæranleggene, ble leiren sommeren 1945 lagt direkte under Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen, som var underlagt den allierte overkommandoen Allied Military Joint Command (AMJC). DOBN administrerte interneringsleirene og stod for overføring og hjemsendelse av tysk miltært og sivilt personell. Leiren ble gjort til en av fire slike interneringsleire i Oslo-området, såkalte reservasjoner. Den ble kalt Reservation 47 Lagerbereich Kranich. De andre tre var Bogstadleiren, Sognsvannsleiren og Lahaugmoen. Antallet soldater som nå var krigsfanger i leiren, økte derfor fra knappe 389 til 920 i løpet av tre uker i mai 1945. I september bodde fremdeles 130 sambandssoldater igjen i leiren, men en måned senere var antallet internerte økt igjen til 316. I 1946 og 1947 dukket leiren sporadisk opp i avisspaltene. I mars 1946 fikk norske vaktmannskaper kritikk for å ha brukt sengene og andre møbler i vaktarresten til fyring. Sommeren 1946 nevnes leiren i avisene fordi tre norske fiskere (Magnus Torgersen, Jens Karlsen og Jens Andreassen) ble innkvartert her. De hadde vært i sovjetisk fangenskap etter at en sovjetisk ubåt hadde senket fiskeskøyta deres, Skreien, utenfor Senja i april 1943. En annen gruppe som også i en kortere tid bodde her, var britiske såkalte «krigsbruder». I april 1946 var det en mindre brann i brakken Halle, og litt senere brant lagerbygningen Leipzig helt ned.

Kranich I. Denne delen av leiren lå omtrent der Tonsenhagen skole ligger nå, og videre nordover og vestover. Her var det før krigen så godt som ingen bebyggelse, Linderud gamle skole lå nede i bakken, og leiren ble anlagt på den relativt flate sletta her oppe og videre oppover i skogen mot det gamle dynamittlageret. Den skal ha blitt anlagt i 1942, og bestod av to mannskapsbrakker for 60 mann, fire for 20 mann, åtte mindre brakker, en spisebrakke, en tømmerhytte for offiserer og seks lagerskur. Leiren hadde elektrisk lys, og brakkene ble oppvarmet med vedovner, de hadde ikke innlagt vann. Det var fellesbad. I fjellet øst for leiren ble det sprengt ut et bunkeranlegg, to innganger er fremdeles synlige. Ved veien som går østover mot steinbruddene og dagens Krigsskole, like nordøst for leiren, var det et bilverksted. Porten, litt av gjerdet og et betongdekke kan fortsatt sees. Veien inn til leiren var stengt med bom og vakt ved offisershytta.

Kranich II. Denne delen av leiren lå antagelig i skogen vest for Kranich I og nedover mot Trondheimsveien, den er også kalt Brobekk leir. Den hadde tre mannskapsbrakker med plass til 60 i hver og to med plass til 20 i hver, samt tre andre brakker, en tømmerhytte, en vaktstue, en spisebrakke, en administrasjonsbrakke, og to lagerskur. Brakkestandarden var antagelig den sammen som i den andre delen av leiren. I alt var det 36 bygninger i Kranich.

Kranich ble i august 1946 frigitt av det militære og overført til Direktoratet for fiendtlig eiendom, bortsett fra tre brakker og to tømmerhytter som ble beholdt av DK Viken. Den ene av tømmerhyttene var Sosialdepartementet interessert i å overta til bruk for sin engelske velferdsoffiser, mrs. Irene Hjersing. Denne høsten kunne dermed Brakkeutvalget starte salg av brakkene for nedrivning. Dette foregikk fra september dette året til sommeren 1947, og salget gikk raskt. Så godt som hele leiren ble solgt og revet i løpet av 10 måneder. Det gjaldt de mange mannskapsbrakkene, de to offiserstømmerhyttene, (den ene ble riktignok ikke revet), en kjøkkenbrakke, en badebrakke, en vaskebrakke, fire vaktstuer, to verkstedbrakker, en garasjebrakke, en stallbrakke, en grisebrakke og fire lagerbrakker. Brakken Murnau ble kjøpt av Økernlund KFUK-speidere ved Marit Høyne og gjenoppført 1948 som Speiderheimen i Nordalveien. Den brant ned nyttårshelgen 1971/72. Brakken Frankfurt am Main ble kjøpt av en privatmann (Aage Brustad) i 1947, demontert og gjenoppført som hans privatbolig i Brobekkveien 9B. Den er tilbygd en fløy og er nå en fin enebolig. Man skal ha god greie på tyskerbrakkenes proporsjoner og takvinkler for å skjønne at dette tidligere var en av brakkene i leiren på den andre siden av Trondheimsveien.

Det eneste som er igjen av Lager Kranich I er de to bunkerne i fjellet, restene av bilverkstedet, de to brakkene like ved Tonsenhagen skole – den nevnte offiserstømmerhytta som nå er et bolighus, og brakken ved siden av, den såkalte TUF-hytta, oppført som ungdomshus av brukte materialer i forbindelse med rivingen av leiren. Av Kranich II nærmest Brobekk er det ingen spor igjen. ØR