Huk

Hukodden med stranden og restuarantbygningen. I bakgrunnes blant trærne sees tårnet på Villa Grande. - Foto Bjoertvedt / Creative Commons

Huk, parkområde og badested (Hukodden) lengst sør på Bygdøy, kjøpt av Aker kommune 1921. Dette er et av Oslos mest populære friområder, og det ble utvidet med strand på østsiden 2006. På området finnes skulpturene «Large Arch» (1963–69) av Henry Moore og «Ikaros» av Anne Sofie Døhlen (1965). Det er naturiststrand på en tange nordvest for Hukodden, i den tidligere hagen til børstefabrikant Jordan; denne villaen er revet, men garasjen er fremdeles bevart.

Her ved den populære badestranden hadde Oslo Luftvern et av sine fem luftvernbatterier før krigen. Det bestod av gammeldagse 7,5 cm kanoner og Colt-mitraljøser. Batteriet var plassert her for å forsvare Fornebu, og det var i bruk 9. april. Senere formodentlig oppgradert av tyskerne. Hele Huk-området ble gjerdet inn da Quisling fikk sin residens på «Gimle» (Villa Grande) og oppført sitt store badehus ved stranden. Her var også en tømmerhytte på 15 m², antagelig en vaktstue, den ble solgt i juli 1946. Avstengningen av Huk-området førte til at Paradisbukta ble en meget godt besøkt strand på fine sommerdager i krigsårene.

På Huk anla kommunen en campingplass kalt Huk Camping ikke lenge etter frigjøringen. Campingplassen lå i det lille dalsøkket vest- og nordover fra den såkalte «Bakkevillaen» i Schiøtts vei 8, men den ble nedlagt da Bogstad Camping og Ekeberg Camping ble anlagt rundt 1960.

Quislings badehus er nå «Hukodden Strandrestaurant» med adresse Strømsborgveien 46. Bygdøy-bussen har endestasjon på Huk.

Huk naturminne. Ytterst på Huk ble et 42 daa stort areal 15. jan. 1988 fredet som geologisk naturminne. Formålet med fredningen er å verne en viktig lokalitet for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter. Huk naturminne omfatter kystområdene og friområdet, samt noen private strandarealer lenger vest.

Naturminnet omfatter i hovedsak karakteristiske bergartsavsetninger fra den geologiske perioden ordovicium. Lokaliteten er forsket i og beskrevet fra langt tilbake på 1800-tallet. Den er svært viktig for undervisning og forskning.