Hiv/aids i Oslo

Revisjon per 5. sep. 2021 kl. 11:43 av Øyvind (diskusjon | bidrag) (Ny side: '''Hiv/aids i Oslo.''' Aids er akronym for ''acquired immune deficiency syndrome'' (ervervet immunsviktsyndrom). Diagnosen er forårsaket av hiv (humant immunsviktvirus). Sykdommen ble f…)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)

Hiv/aids i Oslo. Aids er akronym for acquired immune deficiency syndrome (ervervet immunsviktsyndrom). Diagnosen er forårsaket av hiv (humant immunsviktvirus). Sykdommen ble første gang registrert i San Francisco i 1981. Den første norske pasienten, en 30 år gammel homofil mann, ble innlagt på Rikshospitalet 19. januar 1983. Pr. 31. desember 2018 var det registrert i alt 6.468 akkumulerte tilfeller av hivdiagnosen her i landet. Det antas at det idag lever i overkant av 4.000 mennesker med hiv-diagnose i Norge.

Da hiv-epidemien oppstod, var aids en terminal, irreversibel diagnose. Fordi homofile menn var særlig utsatt, følte heterofile kvinner og menn seg en tid trygge, men det ble snart klart at smitten ikke tok hensyn til hverken legning, kjønn eller alder. Hele familier ble utradert av sykdommen. Usikkerhet om smitteveier bidro til mye desinformasjon, frykt, stigmatisering og feilslåtte prognoser. I 1988 anslo Helsedirektoratet en eksplosiv vekst i antall smittede, og åpnet for at store deler av befolkningen kunne være rammet i år 2000. På 1980-tallet var hiv det nordmenn flest var aller mest redde for. I 1986 antok seks av ti nordmenn at det var farlig å berøre eller omgås homofile. Med økende innsikt om smitteveier avtok nok frykten, men fordommer mot og sosial stigmatisering av hiv-smittede består.

Først i 1996 kom det medisiner (HAART — highly active antiretroviral therapy) som hindrer hiv-virusets mulighet til å reprodusere seg og dermed dets kapasitet til å fremkalle aids. Dette var et vendepunkt i behandlingen av sykdommen, men mange pasienter opplevde store, irreversible bivirkninger av de tidlige medisinene. Medisinene reduserer hiv-diagnosen fra en dødsdom til en kronisk sykdom som kan behandles, men ikke kureres.

 

Behandlingssteder og institusjoner

Oslo hadde to av landets viktigste fagmiljøer for behandling av hiv/aids, nemlig de infeksjonsmedisinske avdelingene på hhv. det gamle Rikshospitalet (med tilhold i den såkalte medisinske blokk, dannet ved sammenbygging av tre medisinske paviljonger i 1927, revet omkring årtusenskiftet) og Ullevål sykehus (som fortsatt består). Diagnostisering av hiv ble utført ved mikrobiologisk laboratorium på Ullevål, første gang i 1984.

Sogneprest Bjørn Bue, som i 1985 ble biskop i Stavanger, hevdet i en radiooverført høymesse 11. august samme år at aids var «Guds straffedom over mennesker som har levd et syndig liv». Kirken kom aldri til å ta offisielt avstand fra uttalelsen, men i Oslo utviste Kirkens Bymisjon en helt annen holdning, og var tidlig ute med å arbeide for og med risikogrupper. Ekteparet Liv Rosmer og Helge Fisknes, begge prester, spilte en viktig rolle som hhv initiativtaker til og daglig leder av organisasjonen Aksept, som ble etablert i 1987. Aksept opererte lenge som et lavterskeltilbud til hiv- og aids-syke i Geitmyrsveien 59. Adressen ble anonymisert, og det ble lagt stor vekt på å hemmeligholde pasientenes identitet.

I 1999 flyttet Aksept-senteret til Fagerheimgaten 16, det tidligere våningshuset på løkken Thorseng. Med 30 ansatte, hovedsakelig sykepleiere og sosionomer, fungerte senteret som et døgntilbud, i praksis et sykehus uten leger, og som hospice for pasienter i terminal livsfase. Senteret flyttet i 2021 til Hammersborg torg 3. Det er ikke lenger en døgninstitusjon, men består som et lavterskeltilbud for dem som lever med hiv.

Flere organisasjoner oppstod som følge av hiv/aids-epidemien. Først ut var Helseutvalget for homofile, stiftet av Det Norske Forbundet av 1948 allerede i 1983. Før smitteveiene var fastslått, oppfordret utvalgets aktivister homofile menn til ikke å gi blod og til å bruke kondom. Mobiliseringen innenfor smitteutsette homofile miljøer skulle påvirke hvordan helsemyndighetene la opp sitt arbeid mot hiv/aids. Helseutvalget holdt først til i Øvre Slottsgate 5.

Pluss var en interesseorganisasjon for hiv-positive i Norge, stiftet i 1988 i Arbeidsgruppa for homofil frigjøring sine lokaler i Sverdrups gate på Sofienberg. Organisasjonen etablerte seg først i Keysers gate. Den ble i 1999 slått sammen med Landsforeningen mot AIDS (etablert 1987 som paraplyorganisasjon for flere organisasjoner) til Pluss — Landsforeningen mot AIDS, fra 2005 HivNorge.