Deutsches Theater

Revisjon per 14. aug. 2019 kl. 08:49 av Trond (diskusjon | bidrag)

Deutsches Theater, tyskspråklig scene for skuespill, opera, operette og ballett, drevet 1941–1945 i Stortingsgata 16 (det nåværende Hotel Christiania Teater) av den tyske okkupasjonsmakten. Teatret ble opprinnelig innviet under navnet Opera Comique i 1918, siden hadde det vært hjem for Casino Teater 1921–1928 og Casino kino 1928–1941. Rikskommisær Josef Terboven rekvirerte kinoen i 1941 og lot den tilbakeføre til teater. En tysk arkitekt ledet oppussingen. Salen ble dekorert i en sen nyklassisisme, karakteristisk for nazitiden, og det kom en losje for Terboven og hans adjutanter og gjester.

Historikk

Deutsches Teater ble innviet 7. juni 1941 med en forestilling av operetten «Smilets land» av Franz Lehár. Virksomheten hadde allerede blitt innledet på Nationaltheatrets hovedscene med et operagjestespill i oktober 1940 og oppsetningen av operetten «Fuglehandleren» av Carl Zeller med premiere 22. april 1941. Teatret i Stortingsgata fikk det formelle navnet Nationaltheater Nye Scene – Deutsches Theater in Oslo. Her kom både skuespill, opera, operette og ballett. Premieren på operaen «Rosenkavaleren» av Richard Strauss var første gang denne operaen ble spilt på norsk jord, og den ble hentet fram igjen for å markere komponistens 80-årsdag i juni 1944. Enkelte kjente tyske navn opptrådte her, blant dem tenorene Martin Kremer og Hans Hopf.

Det ble tre sesonger med full virksomhet. Som teater hadde stedet sin siste forestilling 17. juni 1944 med operaen «Tosca» av Giacomo Puccini. Det var en drøy uke etter de alliertes landgang i Normandie, og i august ble det tyske ensemblet med teaterfolk og musikere sendt hjem i pakt med regimets innføring av «den totale krig». Deretter var det stort sett konserter frem til frigjøringen våren 1945.

Deutsches Teater var en del av den omfattende tyske satsningen i det okkuperte Norge innenfor musikk, teater og andre kunstarter, men ble i hovedsak en scene for tyskere stasjonert i Norge og for erklærte kollaboratører og deres familier. Orkesteret hadde flere norske medlemmer, men ingen profilerte norske artister opptrådte her. Å overvære forestillingene ble ansett som å samarbeide med nazistene.

Etter frigjøringen flyttet Det Norske Teatret inn.