Forskjell mellom versjoner av «Det Norske Teatret»

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo bykart
Linje 1: Linje 1:
'''Det Norske Teatret,''' [[Kristian IV’s gate|Kristian IV’s gate]] 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg og Edvard Drabløs i 1913. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Repertoaret er svært bredt: Eldre og moderne klassikere, nyere dramatikk, folkelig teater, oppsetninger med nynorsk- og distriktstilknytning, internasjonale musikalsuksesser og kabareter i større og mindre format.   
+
'''Det Norske Teatret,''' [[Kristian IV’s gate|Kristian IV’s gate]] 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg og Edvard Drabløs i 1912 og startet opp i 1913. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Repertoaret er svært bredt: Eldre og moderne klassikere, nyere dramatikk, folkelig teater, oppsetninger med nynorsk- og distriktstilknytning, kabareter i større og mindre format og internasjonale musikalsuksesser.   
  
 
==== Bygningen ====
 
==== Bygningen ====
Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]], [[Centralteatret]] i [[Akersgata]], det senere [[Edderkoppen]] og [[ABC-teatret]] på [[St. Olavs plass]] og i det tidligere [[Casino Teater]] i Stortingsgata. I 1985, med åpningen av den moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10, fikk Det Norske Teatret sitt eget teater. Bygningen er oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber, som ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen er plassert symmetrisk i forhold til [[Sehesteds gate]]. Denne fremstår dermed som en forplass foran teaterbygningen. Innenfor, bak store vinduer, ligger et stort foajeområde. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m<sup>2</sup> hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m<sup>2</sup> og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset har ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.  
+
Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]] 1913–1931 og 1934–1941, [[Centralteatret]] i [[Akersgata]] 1931–1934, det senere [[Edderkoppen]] og [[ABC-teatret]] på [[St. Olavs plass]] 1941–1945 og i det tidligere [[Casino Teater]] i Stortingsgata 1945–1985. I 1985, med åpningen av den moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10, fikk Det Norske Teatret sitt eget teater. Bygningen er oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber, som ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen er plassert symmetrisk i forhold til [[Sehesteds gate]]. Denne fremstår dermed som en forplass foran teaterbygningen. Innenfor, bak store vinduer, ligger et stort foajeområde. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m<sup>2</sup> hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m<sup>2</sup> og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset har ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.  
  
 
==== Historikk ====
 
==== Historikk ====
Linje 9: Linje 9:
 
Det Norske Teatret bygget opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Ivar Aasen, Hulda Garborg, Arne Garborg, Olav Duun, Oskar Braaten og Tore Ørjasæter. Regissører som Agnes Mowinckel,  Hans Jacob Nilsen og Knut Hergel kom til, som eksponenter for en eksperimentell holdning. Teatret spilte etterhvert både moderne og klassisk utenlandsk dramatikk. Fra starten la Det Norske Teatret også særlig vekt på et folkelig repertoar, og dette bidro vesentlig til at teatret festet seg som en kulturinstitusjon i hovestaden. Blant de mange fremtredende skuespillere som ble knyttet til teateret, kan nevnes Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer.  
 
Det Norske Teatret bygget opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Ivar Aasen, Hulda Garborg, Arne Garborg, Olav Duun, Oskar Braaten og Tore Ørjasæter. Regissører som Agnes Mowinckel,  Hans Jacob Nilsen og Knut Hergel kom til, som eksponenter for en eksperimentell holdning. Teatret spilte etterhvert både moderne og klassisk utenlandsk dramatikk. Fra starten la Det Norske Teatret også særlig vekt på et folkelig repertoar, og dette bidro vesentlig til at teatret festet seg som en kulturinstitusjon i hovestaden. Blant de mange fremtredende skuespillere som ble knyttet til teateret, kan nevnes Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer.  
  
I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen<nowiki/> på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum. Den 6. september 1945 kunne Det Norske Teatret gjenåpne i Stortingsgata 16, i teatret som tidligere hadde huset blant annet [[Casino Teater]], og her ble det værende i 40 sesonger. Den kritikerroste åpningsforestillingen var «Antigone» av Sofokles iscenesatt av Knut Hergel og med Tordis Maurstad i tittelrollen. I etterkrigsårene ble både klassikerne, interessen for ny dramatikk, eksperimentviljen og den folkelige profilen holdt i hevd. Tormod Skagestad og Nils Sletbak ble viktige regissører.
+
I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen<nowiki/> på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum.
  
Det Norske Teatret beholdt sin popularitet, ikke minst gjennom sine gjennomarbeidet oppsetninger av både amerikanske og mere hjemlige musikaler under Egil Monn-Iversens ledelse. hvorav den første var Oklahoma i 19. Mere hjemlige syngespill, som Alf Prøysens Trost i taklampa, ble også viktige suksesser.  ble  var en Denne siden av teatrets profil ble videreført i det nye huset med blant annet med norgespremierene på Les Miserables og Cats. , og i senere år  var ogs var har også markert seg som et av landets fremste musikkteatre, i mange år under Egil Monn-Iversens musikalske ledelse.   
+
Den 6. september 1945 kunne Det Norske Teatret gjenåpne i Stortingsgata 16, og her ble det værende i 40 sesonger. I etterkrigsårene ble både klassikerne, interessen for ny dramatikk, eksperimentviljen og den folkelige profilen holdt i hevd. Tormod Skagestad og Nils Sletbak ble viktige regissører. Fra 1960-årene kom Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie.   
  
Viktig i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i [[Rosenkrantz’ gate]] 11. og Bjørn Endreson.
+
Det Norske Teatret beholdt sin popularitet, ikke minst gjennom sine gjennomarbeidet oppsetninger av amerikanske musikaler og mer hjemlige syngespill under Egil Monn-Iversens ledelse. En viktig del av profilen ble internasjonal dramatikk fra det 20. århundre; fra 1970 stod instruktør og oversetter Bjørn Endreson for en serie oppsetninger med stykker av Samuel Beckett. Sentral i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i [[Rosenkrantz’ gate]] 11.
  
Fra 1960-årene kom Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie.
+
Det Norske Teatret har fortsatt å spille norsk dramatikk. Jon Fosse har hatt en rekke urpremierer her, og teatret spiller ofte tekster som er bearbeidelser fra andre sjangre: Frode Gryttens «Bikubesong» ble en stor suksess fra 2003 og fremover. Blant dagens skuespillere med lengre fartstid ved teatret er Elisabeth Sand, Marianne Krogh, Svein Tindberg, Trini Lund, Hildegun Riise, Paul Åge Johannessen, Paul-Ottar Haga, Iren Reppen, Jan Grønli og Lasse Kolsrud.  
 
 
Jon Fosse har hatt fem av sine urpremierer her.  
 
  
 
'''Teatersjefer'''
 
'''Teatersjefer'''

Revisjonen fra 23. aug. 2019 kl. 07:10

Det Norske Teatret, Kristian IV’s gate 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg og Edvard Drabløs i 1912 og startet opp i 1913. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Repertoaret er svært bredt: Eldre og moderne klassikere, nyere dramatikk, folkelig teater, oppsetninger med nynorsk- og distriktstilknytning, kabareter i større og mindre format og internasjonale musikalsuksesser.

Bygningen

Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i Rosenkrantz’ gate 1913–1931 og 1934–1941, Centralteatret i Akersgata 1931–1934, det senere Edderkoppen og ABC-teatretSt. Olavs plass 1941–1945 og i det tidligere Casino Teater i Stortingsgata 1945–1985. I 1985, med åpningen av den moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10, fikk Det Norske Teatret sitt eget teater. Bygningen er oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber, som ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen er plassert symmetrisk i forhold til Sehesteds gate. Denne fremstår dermed som en forplass foran teaterbygningen. Innenfor, bak store vinduer, ligger et stort foajeområde. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m2 hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m2 og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset har ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.

Historikk

Det Norske Teatret ble startet i forlengelsen av Hulda Garborgs spellag som turnerte i distriktene. Det begynte sin virksomhet i Kristiansand 2. januar 1913, og åpnet i Oslo 6. oktober samme år i Bøndernes hus i Rosenkrantz’ gate med Rasmus Rasmussen som teatersjef. Michael Flagstad ledet et lite orkester. Teatret var i Bøndenes hus frem til 1931, før det i tre sesonger leide Centralteatret i Akersgata. Teatret var tilbake i Bøndernes hus 1934–1941.

Det Norske Teatret bygget opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Ivar Aasen, Hulda Garborg, Arne Garborg, Olav Duun, Oskar Braaten og Tore Ørjasæter. Regissører som Agnes Mowinckel, Hans Jacob Nilsen og Knut Hergel kom til, som eksponenter for en eksperimentell holdning. Teatret spilte etterhvert både moderne og klassisk utenlandsk dramatikk. Fra starten la Det Norske Teatret også særlig vekt på et folkelig repertoar, og dette bidro vesentlig til at teatret festet seg som en kulturinstitusjon i hovestaden. Blant de mange fremtredende skuespillere som ble knyttet til teateret, kan nevnes Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer.

I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum.

Den 6. september 1945 kunne Det Norske Teatret gjenåpne i Stortingsgata 16, og her ble det værende i 40 sesonger. I etterkrigsårene ble både klassikerne, interessen for ny dramatikk, eksperimentviljen og den folkelige profilen holdt i hevd. Tormod Skagestad og Nils Sletbak ble viktige regissører. Fra 1960-årene kom Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie.

Det Norske Teatret beholdt sin popularitet, ikke minst gjennom sine gjennomarbeidet oppsetninger av amerikanske musikaler og mer hjemlige syngespill under Egil Monn-Iversens ledelse. En viktig del av profilen ble internasjonal dramatikk fra det 20. århundre; fra 1970 stod instruktør og oversetter Bjørn Endreson for en serie oppsetninger med stykker av Samuel Beckett. Sentral i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i Rosenkrantz’ gate 11.

Det Norske Teatret har fortsatt å spille norsk dramatikk. Jon Fosse har hatt en rekke urpremierer her, og teatret spiller ofte tekster som er bearbeidelser fra andre sjangre: Frode Gryttens «Bikubesong» ble en stor suksess fra 2003 og fremover. Blant dagens skuespillere med lengre fartstid ved teatret er Elisabeth Sand, Marianne Krogh, Svein Tindberg, Trini Lund, Hildegun Riise, Paul Åge Johannessen, Paul-Ottar Haga, Iren Reppen, Jan Grønli og Lasse Kolsrud.

Teatersjefer

1912–15 Rasmus Rasmussen
1915–16 Edvard Drabløs
1916–17 Amund Rydland og Anton Heiberg
1918–20 Amund Rydland og Sigurd Eldegard
1920–22 Amund Rydland
1922–33 Ingjald Haaland
1933–34 Hans Jacob Nilsen
1934–36 Oskar Braaten
1936–42 Knut Hergel
1945–46 Knut Hergel
1946–50 Hans Jacob Nilsen
1950–51 Edvard Drabløs
1951–53 Ole Barman
1953–61 Nils Sletbak
1961–79 Tormod Skagestad
1979–90 Svein Erik Brodal
1990–97 Otto Homlung
1997–2010 Vidar Sandem
2011– Erik Ulfsby