Forskjell mellom versjoner av «Christiania Theater»

Linje 2: Linje 2:
  
 
==== Historikk ====
 
==== Historikk ====
I 1827 fikk byen sitt første faste offentlig teater med [[Strömbergs Teater]], som i 1828 ble til [[Christiania offentlige Theater]]. Denne teaterbygningen brant ned i 1835, og planleggingen av et større og bedre teater begynte. Christiania Theater ble oppført på Bankplassen etter tegninger av stadskonduktør Christian H. Grosch i samarbeid med den danske teatermaleren Troels Lund. Bygningen hadde omlag 800 tilskuerplasser (i 1863 utvidet til omlag 900). De fleste av de ledende skuespillerne i ensemblet var danske. Teatret hadde et orkester med opp i mot 30 musikere.  
+
I 1827 fikk byen sitt første faste offentlig teater med [[Strömbergs Teater]], som i 1828 ble til [[Christiania offentlige Theater]]. Denne teaterbygningen brant ned i 1835, og planleggingen av et større og bedre teater begynte. Christiania Theater ble oppført på Bankplassen etter tegninger av stadskonduktør Christian H. Grosch i samarbeid med den danske teatermaleren Troels Lund. Bygningen hadde omlag 800 tilskuerplasser (i 1863 utvidet til omlag 900). De fleste av de ledende skuespillerne i ensemblet var danske. Teateret hadde et orkester med opp i mot 30 musikere.  
  
Til åpningsforestillingen ble det utlyst en konkurranse om beste skuespill. Den ble vunnet av Andreas Munch med «Kong Sverres Ungdom». Med urpremieren på dette stykket ble teatret åpnet 4. oktober 1837. Henrik Wergeland deltok i konkurransen med syngespillet «Campbellerne», og da dette stykket ble oppført for annen gang fikk man det første store «teaterslaget» i teatrets historie (se [[Campbellerslaget]]). Konflikten mellom norsk selvstendighetstrang og dansk kulturinnflytelse lå bak, mellom «patrioter» og de som anså seg som representanter for en høyere kultur gjennom det danske.  
+
Til åpningsforestillingen ble det utlyst en konkurranse om beste skuespill. Den ble vunnet av Andreas Munch med «Kong Sverres Ungdom». Med urpremieren på dette stykket ble teateret åpnet 4. oktober 1837. Henrik Wergeland deltok i konkurransen med syngespillet «Campbellerne». Dette ble uroppført 24. januar 1838, og da det gikk for annen gang 28. januar fikk man det første store «teaterslaget» i teaterets historie (se [[Campbellerslaget]]). Konflikten mellom norsk selvstendighetstrang og dansk kulturinnflytelse lå bak, mellom «patrioter» og de som anså seg som representanter for en høyere kultur gjennom det danske.  
  
Et nytt teaterslag i 1856 ledet av Bjørnstjerne Bjørnson hadde også sin bakgrunn i spørsmålet om ansettelse av danske skuespillere og bruken av dansk som scenespråk. Men i 1860-årene kom den danske dominansen på hell og norske scenekunstnere vant fram, blant annet i Bjørnstjerne Bjørnsons tid som teatersjef 1865–1867.
+
I mars 1849 arrangerte den nyopprettede [[Kunstnerforeningen]] tre aftenunderholdninger i teateret, blant annet med et tableau vivant etter Tidemand og Gudes maleri «Brudeferden i Haradanger» som er blitt betraktet som den norske nasjonalromantikkens høydepunkt.  
  
Det var på Christiania Theater at Henrik Ibsen for første gang fikk oppført et av sine stykker, «Kjæmpehøjen» med urpremiere 26. september 1850. Fra 1873 var svensken Ludvig Josephson teatersjef og instruktør. Hans ansettelse var omstridt og førte til en rekke pipekonserter, men han viste seg snart som en betydelig teatermann. Josephson stod for den meste berømte premieren i teaterets historie, da han fikk ideen å hente frem Ibsens «Peer Gynt», som var publisert i 1867. Stykket fikk urpremiere 24. februar 1976 med Edvard Griegs nyskrevne musikk.
+
Det var på Christiania Theater at Henrik Ibsen for første gang fikk oppført et skuespill, «Kjæmpehøjen» med urpremiere 26. september 1850.
  
Christiania Theater var også operascene fra starten. De fleste av 1800-tallets operaer kom til Christiania Theater med turneer fra utlandet, men Josephson sørget i sin tid for egne oppsetninger med norske sangere. Blant annet kom Richard Wagners musikkdramatikk til Norge første gang med Josephsons oppsetning av «Tannhäuser» i 1876. Men opera var dyrt, og teatrets styre brukte en mindre brann ved teateret i 1877 som påskudd til å si opp operaen. Dette førte til at Josephson tok sin avskjed.
+
Et nytt teaterslag i 1856 ledet av Bjørnstjerne Bjørnson hadde også sin bakgrunn i spørsmålet om ansettelse av danske skuespillere og bruken av dansk som scenespråk. Men i 1860-årene kom den danske dominansen på hell og norske scenekunstnere vant fram, blant annet i Bjørnstjerne Bjørnsons tid som teatersjef 1865–1867.
  
Josephsons tid ble starten på en gullalder for teateret som fortsatte med Hans Schrøder som teatersjef. En stab av dyktige norske skuespillere spilte ny norsk dramatikk av blant annet Ibsen og Bjørnson. Teateret stod stadig midt i de politiske og kulturelle stridighetene på slutten av 1800-tallet, blant annet da Schrøder avslo å sette opp Ibsens «Gengangere» av sedelighetsgrunner. I 1884–1893 hadde teatret landets første profesjonelle instruktør i Bjørn Bjørnson, som innførte en spillestil som var i pakt med realismens teater.     
+
Fra 1873 var svensken Ludvig Josephson teatersjef og instruktør. Hans ansettelse var omstridt og førte til en rekke pipekonserter, men han viste seg snart som en betydelig teatermann. Josephson stod for den meste berømte premieren i teaterets historie, da han fikk ideen å hente frem Ibsens «Peer Gynt», som var publisert i 1867. Stykket fikk urpremiere 24. februar 1876 med Edvard Griegs nyskrevne musikk.
 +
 
 +
Christiania Theater var også operascene fra starten. De fleste av 1800-tallets operaer kom til Christiania Theater med turneer fra utlandet, men Josephson sørget i sin tid for egne oppsetninger med norske sangere. Blant annet kom Richard Wagners musikkdramatikk til Norge første gang med Josephsons oppsetning av «Tannhäuser» i 1876. Men opera var dyrt, og teaterets styre brukte en mindre brann ved teateret i 1877 som påskudd til å si opp operaen. Dette førte til at Josephson tok sin avskjed.
 +
 
 +
Josephsons tid ble starten på en gullalder for teateret som fortsatte med Hans Schrøder som teatersjef. En stab av dyktige norske skuespillere spilte ny norsk dramatikk av blant annet Ibsen og Bjørnson. Teateret stod stadig midt i de politiske og kulturelle stridighetene på slutten av 1800-tallet, blant annet da Schrøder avslo å sette opp Ibsens «Gengangere» av sedelighetsgrunner. I 1884–1893 hadde teateret landets første profesjonelle instruktør i Bjørn Bjørnson, som innførte en spillestil i pakt med realismens teater.     
  
 
I 1889 kom en støtteordning for orkesteret som hevet nivået og gjorde teaterets orkester til grunnstammen ved Musikforeningens symfonikonserter.   
 
I 1889 kom en støtteordning for orkesteret som hevet nivået og gjorde teaterets orkester til grunnstammen ved Musikforeningens symfonikonserter.   

Revisjonen fra 4. mai 2020 kl. 06:55

Christiania Theater var i virksomhet 1837–1899. Det lå på Bankplassen i Kvadraturen, og var byens hovedscene til det ble avløst av Nationaltheatret i 1899.

Historikk

I 1827 fikk byen sitt første faste offentlig teater med Strömbergs Teater, som i 1828 ble til Christiania offentlige Theater. Denne teaterbygningen brant ned i 1835, og planleggingen av et større og bedre teater begynte. Christiania Theater ble oppført på Bankplassen etter tegninger av stadskonduktør Christian H. Grosch i samarbeid med den danske teatermaleren Troels Lund. Bygningen hadde omlag 800 tilskuerplasser (i 1863 utvidet til omlag 900). De fleste av de ledende skuespillerne i ensemblet var danske. Teateret hadde et orkester med opp i mot 30 musikere.

Til åpningsforestillingen ble det utlyst en konkurranse om beste skuespill. Den ble vunnet av Andreas Munch med «Kong Sverres Ungdom». Med urpremieren på dette stykket ble teateret åpnet 4. oktober 1837. Henrik Wergeland deltok i konkurransen med syngespillet «Campbellerne». Dette ble uroppført 24. januar 1838, og da det gikk for annen gang 28. januar fikk man det første store «teaterslaget» i teaterets historie (se Campbellerslaget). Konflikten mellom norsk selvstendighetstrang og dansk kulturinnflytelse lå bak, mellom «patrioter» og de som anså seg som representanter for en høyere kultur gjennom det danske.

I mars 1849 arrangerte den nyopprettede Kunstnerforeningen tre aftenunderholdninger i teateret, blant annet med et tableau vivant etter Tidemand og Gudes maleri «Brudeferden i Haradanger» som er blitt betraktet som den norske nasjonalromantikkens høydepunkt.

Det var på Christiania Theater at Henrik Ibsen for første gang fikk oppført et skuespill, «Kjæmpehøjen» med urpremiere 26. september 1850.

Et nytt teaterslag i 1856 ledet av Bjørnstjerne Bjørnson hadde også sin bakgrunn i spørsmålet om ansettelse av danske skuespillere og bruken av dansk som scenespråk. Men i 1860-årene kom den danske dominansen på hell og norske scenekunstnere vant fram, blant annet i Bjørnstjerne Bjørnsons tid som teatersjef 1865–1867.

Fra 1873 var svensken Ludvig Josephson teatersjef og instruktør. Hans ansettelse var omstridt og førte til en rekke pipekonserter, men han viste seg snart som en betydelig teatermann. Josephson stod for den meste berømte premieren i teaterets historie, da han fikk ideen å hente frem Ibsens «Peer Gynt», som var publisert i 1867. Stykket fikk urpremiere 24. februar 1876 med Edvard Griegs nyskrevne musikk.

Christiania Theater var også operascene fra starten. De fleste av 1800-tallets operaer kom til Christiania Theater med turneer fra utlandet, men Josephson sørget i sin tid for egne oppsetninger med norske sangere. Blant annet kom Richard Wagners musikkdramatikk til Norge første gang med Josephsons oppsetning av «Tannhäuser» i 1876. Men opera var dyrt, og teaterets styre brukte en mindre brann ved teateret i 1877 som påskudd til å si opp operaen. Dette førte til at Josephson tok sin avskjed.

Josephsons tid ble starten på en gullalder for teateret som fortsatte med Hans Schrøder som teatersjef. En stab av dyktige norske skuespillere spilte ny norsk dramatikk av blant annet Ibsen og Bjørnson. Teateret stod stadig midt i de politiske og kulturelle stridighetene på slutten av 1800-tallet, blant annet da Schrøder avslo å sette opp Ibsens «Gengangere» av sedelighetsgrunner. I 1884–1893 hadde teateret landets første profesjonelle instruktør i Bjørn Bjørnson, som innførte en spillestil i pakt med realismens teater.

I 1889 kom en støtteordning for orkesteret som hevet nivået og gjorde teaterets orkester til grunnstammen ved Musikforeningens symfonikonserter.

Teaterbygningen på Bankplassen ble etter hvert for liten og umoderne. Etter at Nationaltheatret stod ferdig i 1899 ble bygningen revet for å gi plass til Norges Bank. Skuespillerne og musikerne gikk over til Nationaltheatret.