Centralkirken

Revisjon per 1. mar. 2020 kl. 21:21 av Helge (diskusjon | bidrag) (geotag)

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo bykart

Centralkirken, St. Olavs gate 28, metodistenes hovedkirke i Oslo (ark. Trygve og Ørn Klingenberg), innviet 1961. Kirken ligger i en moderne forretningsgård på hjørnet av Frederiks gate. Menigheten har om lag 300 medlemmer og ble stiftet 1887, ti år etter byens annen metodistkirke, senere Elim, var blitt stiftet på Kampen. Etter å ha holdt til i et midlertidig lokale i Bakkegata 2 i Vika, fikk 3. metodistmenighet, fra 1919 Centralkirken, nye lokaler i Torggata 11. Etter å ha leid lokaler i Møllergata 32 fra 1897, kunne menigheten i 1900 flytte inn i sin nyoppførte kombinerte kirke og leiegård i St. Olavs gate 23. På grunn av den økonomisk krisen måtte menigheten allerede samme år avhende gården, og i 20 år var den leietaker her. I 1920 ble Centralkirken medeier i forretningsgården St. Olavs gate 28–30, bygd på slutten av 1800-tallet, og fikk innredet et kirkebygg i den indre gården her. Etter hvert fikk menigheten aksjemajoriteten i eiendommen, og i 1958 ble gården revet og erstattet av dagens bygg.

Bygningen er kledd med blå metallplater over en første etasje med polert, blå larvikitt. Over inngangspartiet står navnet Centralkirken og tre kors i ulik størrelse, utformet av Thomas Bang. Man kommer inn i kirken via en vestibyle. Kirkerommet med tilknyttet menighetssal er formgitt i en enkel, moderne stil. I de øvre delene av veggene er det store smale vinduer med blyglass. Salen har plass til 150–200 mennesker, i tillegg kan den utvides med menighetssalen. Over prekestolen er de tre korsene fra inngangspartiet plassert på et stort blått felt.

Kirken har et flygel og et lite orgel. Kunsterisk utsmykning fra 1999, keramikkrelieff utført av Fritz Røed. De er montert som en frise med Skapelsen og Noahs due til venstre for prekestolen, sommerfugler som symboliserer overgangen fra det jordiske til det himmelske, en fremstilling av Bergprekenen kombinert med «La de små barn komme til meg» og som siste del av billedserien Kristi Himmelfart, fremstilt som en oppadstigende, velsignende Kristus.