Bymarken
Landområde utlagt til felles beitemark for byborgernes husdyr. Allerede det gamle Oslo hadde bymark. 1582 lot Kongen legge ut til bymark gårdene Ulven, Teisen og Bryn, som hadde tilhørt domkapitlet. Da byen ble flyttet 1624, ble disse gårdene lagt til Akerhus som slottsmark i erstatning for det området festningen avstod til den nye byen.
Ved kongebrev av 10. mai 1629 ble flere store, gamle gårder, som alle lå på vestsiden av Akerselva, lagt ut til bymark med et samlet areal på ca. 4500 daa. Gårdene omfattet Store og Lille Aker, Rud ved Lille Aker og Rud ved Akerselva, Linderngårdene, Nordre Bjølsen, Sten, Valle og Vøyen. Bymarken ble oppdelt i passende stykker – løkker – og hver bygård fikk seg tildelt en løkke i forhold til størrelsen, og som en fast tilhørighet mot en fast avgift til bykassen, løkkeskatt. Til de mest verdifulle løkkene, som dem oppe ved Vøyen, hørte det også vannfall og de muligheter det gav. Bymarken var ment å være et kommunalt felleseie, derfor fikk borgerne ikke lov til å bebygge de tildelte løkker med annet enn høy- og kornlåver. Forbudet omgikk borgerne ved å bygge beboelsesrom i en ark på låven, derved fikk man de såkalte Arklåver, en meget karakteristisk bygning for Christianias bymark. Dessverre er ingen bevart.
Ikke mange år etter kongebrevet begynte byens prominente borgere å forsyne seg av Bymarken, og inngjerdet store områder som de bebygde med uthus og våningshus. Senere ble løkkene avhendet uavhengig av de bygårdene de tilhørte, magistraten begynte å forpakte bort ledige løkker, og i løpet av 200 år var hele Bymarken disponert av private eiere. Ved byutvidelsen i 1859 fulgte byens nye vestgrense grensen for Bymarken, borstett fra ved Briskebyveien og på Sagene. Av den opprinnelige Bymarken har byen tilbake bare Sankt Hanshaugen og Stensparken.