Bybrannen i 1858

bybrannen i 1858 førte til at 41 bygårder brant ned i kvartalene på sørsiden av Karl Johans gate ved Oslo domkirke. Tre sentrumskvartaler ble nærmest utslettet, mellom Skippergata og Kongens gate og mellom Karl Johans gate (den gangen Østre gate) og Prinsens gate. I tillegg ble to av de nærmeste kvartalene, på østsiden av Skippergata og sørsiden av Prinsens gate, rammet. Kvartalene inneholdt en rekke forretninger eid av prominente borgere foruten verksteder og leiligheter. Hotel Scandinavie var blant bygningene som brant ned. To menn som deltok i slukningsarbeidet omkom i flammene.

Brannen oppstod ved ett-tiden natt til 14. april 1858 og kom ikke under kontroll før på kvelden etter å ha herjet mer enn 14 timer. Brannens egentlige årsak er ikke kjent. Ifølge rapportene begynte den hos snekkermester Nord. Han hadde hjem og verksted inne i en trang gate (Lille Kirkebakke) som gikk inn fra Dronningens gate og svingte ut i Karl Johans gate. En læregutt hos Nord oppdaget at det brant. Brannvakten på nordsiden av Karl Johans gate ble varslet. Etter hvert ble befolkningen varslet med brannskudd fra festningen, ringing med klokkene i Domkirken og såkalte skraller i gatene. De større gårdene var bygd i mur, men det var likevel atskillige bindingsverkshus og annet treverk inne i kvartalene. Mannskapene kom ikke raskt nok til med effektiv slukking og kunne ikke hindre at brannen tiltok i kraft og spredte seg gjennom kvartalene. Etter en time stod hele kvartalet mellom Dronningens gate og Kirkegata i flammer. Etter hvert deltok flere brannsprøyter og mannskaper med brannseil. Det var bemannet av byens brannfolk, av militære fra Akershus festning, sjøfolk fra dampskipet Lindesnes og fra Tukthuset. Beboerne hadde tid til redde seg selv og atskillig innbo. Det blåste en lett vind fra nord og derfor spredde ilden seg ikke til slakterbodene ved Domkirken. Men ilden tok seg snart østover over Dronningens gate. Det mindre kvartalet på østsiden av gaten bestod av en del trebygninger og ble straks overtent. Telegrafstasjonen som lå her ble reddet. Klokken ti på formiddagen tok ilden seg også vestover over Kirkegata. Borgerskolen som lå her ble imidlertid reddet. Først ute på ettermiddagen var brannen under kontroll. De to som døde i brannen var militære som deltok i slukningsarbeidet i Kirkegata, arsenalsmed Peter Wilberg og kadett Ludvig August Hjort. Kadett Hjort var sønn av den kjente brigadelegen Jens Johan Hjort. Hans levninger ble funnet først to uker etter brannen. Antall husløse kom opp i nærmere tusen. Kildene forteller ikke noe sikkert om skjebnen til de nærmere 40 hestene som var oppstallet i kvartalene, men de ble formodentlig reddet ut. I Kristianias historie (1924) anslås skadene til en verdi av 226 000 speciedaler. Det er vanskelig å regne dette om i dagens penger, men til sammenligning kan nevnes at bare 8-10 personer i Christiania, fra toppskiktet blant de mest velstående, hadde formuer som tilsvarte dette beløpet. Blant dem som mistet hjem og forretning var noen av byens mest profilerte og velstående forretningsmenn, blant dem konsul Peter Petersen som var medeier i Hjula Veveri og senere stod for oppførelsen av Victoria Terrasse, og forretningsmenn som Hans Gulbranson og H. F. Frøhlich. Ifølge Kristianias historie (1924) hadde brannen betydning ved at man oppdaget av byen lå etter på mange områder og for «det gjennembrudd den skapte i den offentlige energi». I 1858 stod Christiania foran en dramatisk byvekst, industrialisering og modernisering. Brannen påviste mangler ved vannforsyningen og utstyret som ble brukt. Den ble derfor husket som en lærepenge som bidro til forbedringer blant annet innen byens brannvesen og forvaltningen av Bygningsloven. Brannen av 1858 er Oslos siste bybrann. De nedbrente kvartalene ble hurtig bebygd med nye gårder. Også Hotel Scandinavie ble gjenoppbygd. Den mest prominente av disse er Karl Johans gate 12, som har et av Oslo Byes Vels blå skilt til minne om brannen.