Administrativ inndeling
Det ble innført en bydelsinndeling i 1973 i forbindelse med opprettelse av politisk oppnevnte bydelsutvalg med begrensede oppgaver og et lite, felles sekretariat. Selv om nummereringen av bydelene gikk til 40, bestod bydelsinndelingen til å begynne med av 33, senere 35 bydeler. Dette var for å ha ledige bydelsnumre når boligbyggingen og befolkningsutviklingen måtte tilsi det. I forbindelse med den store bydelsreformen i 1988 ble en rekke oppgaver, først og fremst på helse- og sosialsektoren, overført fra den sentrale kommuneforvaltningen. Samtidig ble tallet på bydeler redusert til 25, dels ved sammenslåing av tidligere bydeler, dels ved grenseendringer eller en kombinasjon av sammenslåing og grenseendring, og bydelene fikk egne bydelsforvaltninger. Først ved denne reformen fikk Oslo en bydelsforvaltning i egentlig forstand.
I tillegg til de ordinære bydelene ble det fra 1988 opprettet to områder, Sentrum og Marka, som ikke ble bydeler i egentlig forstand, dvs. de fikk ikke egne bydelsforvaltninger. Innbyggerne i disse områdene fikk sine tjenester på helse- og sosialsektoren dekket av den nærmeste ordinære bydelen.
Ved bydelsreformen i 2004 ble antall bydeler redusert til 15, fem i Indre by (nr. 1–5) og ti i Ytre by (nr. 6–15). Sentrum og Marka er etter denne reformen fortsatt egne geografiske enheter utenom den ordinære bydelsinndelingen. Innbyggerne i Sentrum får fra 2004 sine tjenester fra bydel St. Hanshaugen, mens bydelene Vestre Aker, Nordre Aker, Grorud, Alna, Østensjø og Søndre Nordstrand gir tjenester til befolkning i den tilstøtende delen av Marka. Innbyggerne i Sentrum og Marka har fra og med kommune- og bydelsvalget i 2007 stemmerett og er valgbare ved de direkte bydelsvalgene i de respektive tjenesteytende bydelene.
Bydelsinndelingen representerer verken den første eller eneste distriktsinndelingen i Oslo. Den første og lenge den eneste var den kirkelige inndelingen i sogn og prestegjeld. I 2018 har byen 39 menigheter/sogn fordelt på 5 prostier (Domkirkens prosti, Vestre Aker, Nordre Aker, Østre Aker og Søndre Aker). Disse utgjør Oslo bispedømme sammen med Asker og Bærum prostier i Akershus.
Skolekretsinndelingen var fra først av fast, men har i lang tid vært varierende for å kunne utnytte skolekapasiteten best mulig. Det er derfor ikke riktig å snakke om noen egentlig skolekretsinndeling i Oslo i dag; Utdanningsetaten opererer således med såkalte «veiledende skoleinntaksområder». Av slike var det i skoleåret 2017/18 i alt 79 på barnetrinnet (1.–7. klasse) og 26 på ungdomstrinnet (8.–10. klasse), og 28 med både barne- og ungdomstrinnet, i alt 133 ordinære, kommunale grunnskoler.
Det er ingen rettslig inndeling som deler opp byen geografisk. Oslo utgjør et eget tingrettsdistrikt eller domssogn i Borgarting lagdømme. I laveste rettsinstans er byen delt i to forliksrådskretser, skilt etter klientenes fødselsdato. Oslo utgjør ellers et eget byfogdembete og et politidistrikt.
Før 1988 hadde byen en sentralt fastsatt inndeling i helse- og sosialdistrikter. Etter at disse tjenestene ble delegert til bydelene, har det vært opp til bydelene selv eventuelt å dele opp bydelen i sosialdistrikter, likeledes virksomheten innen f.eks. hjemmehjelp, hjemmesykepleie, helsesøstertjeneste mv.
Innføringen av NAV-reformen har medført full samordning av tiltakene på arbeids- og trygdesektorene, og den geografiske inndelingen for virksomheten på disse områdene er nå fullt ut basert på bydelsinndelingen. Fra utgangen av 2010 er de statlige NAV-kontorene i alle bydelene samlokalisert med de kommunale sosialkontorene.
I første halvdel av 1950-årene fikk Oslo en standardisert inndeling for statistiske formål, “Standard soneinndeling”. Denne er hierarkisk oppbygd i flere geografiske nivåer, sone, rode og kvartal, med henholdsvis 60, 591 og 3434 enheter. Rodenivået i “Standard soneinndeling” svarer til grunnkretser i den landsomfattende inndelingen under kommunenivå som forvaltes av Statens Kartverk og brukes bl.a. av Statistisk sentralbyrå. Slik standardisert inndeling gir på samme tid oversikt og detaljer, og den er stabil over tid. “Standard soneinndeling” er ved siden av bydelsinndelingen den eneste inndelingen som er av generell, sektorovergripende natur, og den er den eneste som gir muligheter for statistiske sammenligninger over noe lengre tidsperioder. Ettersom rodene svarer til grunnkretsene i Statens Kartverks landsomfattende inndeling, er en i Oslo gått over til å bruke grunnkrets som betegnelse på disse enhetene.
Enhetene i “Standard soneinndeling” benyttes i atskillig grad som «byggeklosser» i andre, forvaltningsmessige inndelinger. Bydelenes grenser faller således sammen med grunnkretsgrensene slik at bydelene entydig lar seg definere som et aggregat av grunnkretser. For statistiske formål er det også definert et nivå under bydelsnivået, kalt delbydel, også disse basert på et aggregat av grunnkretser i “Standard soneinndeling”. Delbydelene utgjør relativt enhetlige områder, og bydelene har fra fire til åtte slike delbydeler hver, og byen har i alt 98 delbydeler inkl. Sentrum og Marka.
Fra 1997 er også den kirkelige inndelingen basert på “Standard soneinndeling” slik at hver menighet, i alt 39, er definert som et aggregat av roder og kvartaler. Menighetene grupperer seg i sin tur i fem prostier. Sammen med de to prostiene Bærum og Asker og to landsdekkende prostier, Døveprostiet og Feltprostiet, utgjør Oslos fem prostier Oslo bispedømme.